Undersøkelse av hofteleddet krever systematisk vurdering av gange, symmetri, palpasjon, bevegelse og stabilitet. Den gjennomføres både i stående, ryggleie og mageleie, og krever at pasienten er avkledd til undertøy. Hofteundersøkelsen kan avdekke funksjonsforstyrrelser, smerteutløsende bevegelser og forskjeller i benlengde eller muskelaktivitet.
Undersøkelse i stående stilling
Inspeksjon
Undersøkelsen starter med observasjon av pasientens gange. Se etter avvik i belastningsmønster og halting. Deretter vurderer du symmetrien i kroppens holdning mens pasienten står rett opp og ned. Sammenlign hoftehøyde ved å se på crista iliaca, og vurder om skuldre og columna følger en rett linje. Legg også merke til eventuell muskelatrofi eller hypertrofi i setemuskulaturen og lårmuskler.
Palpasjon
Palper landemerker som spina iliaca anterior superior (SIAS) og trochanter major, og vurder om det er ømhet eller asymmetri. Du bør også kjenne etter hudtemperatur, da økt varme kan tyde på inflammasjon eller irritasjon i ledd eller bløtvev.
Trendelenburgs test
Be pasienten stå på ett ben. Dersom bekkenet synker ned på motsatt side, er testen positiv og tyder på svakhet i m. gluteus medius på den vektbærende siden. Dette gir ofte en karakteristisk «vraltende» gange.
Undersøkelse i ryggleie
Palpasjon av lyskeregion
Lysken palperes forsiktig for å identifisere ømhet i muskulatur, seneoverganger eller leddnære strukturer. Dette kan skille hofteleddsmerter fra for eksempel lyskestrekk.
Benlengdemåling
For å vurdere benlengdeforskjell måler du avstanden fra SIAS til mediale malleol. Det er viktig at pasienten ligger rett, og at du bruker samme punkter på begge sider.
Lasègues test
Dette er en nevrologisk test for nerverotsaffeksjon (L5/S1). Med pasienten i ryggleie løfter du det strake benet gradvis opp. Ved smerteutstråling nedover beinet mellom 30–70 graders fleksjon, er testen positiv. Det kan tyde på isjialgi, ofte forårsaket av skiveprolaps.
Bevegelsestesting – ryggleie
Alle bevegelser skal vurderes både aktivt, passivt og isometrisk:
- Fleksjon: Bøy hoften mens pasienten ligger på ryggen med bøyd kne. Hold en hånd under korsryggen for å skille ekte hoftebevegelse fra bekkenrotasjon.
- Abduksjon: Beinet føres utover, mens du holder en hånd på SIAS for å sikre at bekkenet er stabilt.
- Adduksjon: Beinet føres innover, med hånd på motsatt SIAS for å hindre medbevegelse.
Bevegelsestesting – mageleie
- Ekstensjon: Med pasienten liggende på magen, be vedkommende løfte benet bakover. Stabiliser bekkenet med hånden på korsbenet for å sikre at bevegelsen skjer i hofteleddet.
- Innadrotasjon: Bøy kneet til 90 grader og før foten utover (da roteres femur innover).
- Utadrotasjon: Bøy kneet og før foten innover (femur roterer utover).
| Bevegelsesretning | Normalt leddutslag (grader) |
|---|---|
| Fleksjon | 120–140° |
| Ekstensjon | 10–30° |
| Abduksjon | 50–70° |
| Adduksjon | 10–30° |
| Innadrotasjon | 40–50° |
| Utadrotasjon | 30–50° |
Rapportering av funn
Pasienten viser naturlig bevegelsesmønster ved gange og avkledning. Symmetrisk hofteparti.
Ingen rødhet, hevelse eller deformiteter.
Ingen merkbare avvik i benlengde.
Ingen spesifikk ømhet ved palpasjon.
Fin og jevn hudtemperatur, ingen hypertrofi eller atrofi.
Ingen smerte ved aktiv, passiv og isometrisk testing.
Symmetriske bevegelsesutslag innenfor referanseområdene, og god muskelkraft.
Negativ Trendelenburgs- og Lasègues-test.