Brytningsfeil er et av de vanligste synsrelaterte problemene i befolkningen. Begrepet brukes når lyset som treffer øyet ikke fokuseres korrekt på netthinnen. I et normalt øye skal parallelle lysstråler brytes gjennom øyets optiske system og samles i ett skarpt fokuspunkt på netthinnen. Når dette ikke skjer, oppstår uskarpt syn, og det er dette vi kaller en brytningsfeil.
Det er viktig å skille mellom brytningsfeil og redusert synsstyrke. En brytningsfeil påvirker hvor bildet dannes i forhold til netthinnen, men synsstyrken kan bli helt normal når brytningsfeilen korrigeres – for eksempel med briller, kontaktlinser eller refraktiv kirurgi. Redusert synsstyrke, derimot, betyr at synet ikke blir normalt selv etter at brytningsfeilen er rettet opp, og kan skyldes sykdom eller skade i øyet, synsnerven eller synsbanene.
For å forstå hva som skjer ved brytningsfeil, må man først ha en grunnleggende forståelse av hvordan øyets optiske system fungerer. Øyet består av flere strukturer som bryter lyset på vei inn: hornhinnen (cornea) står for mesteparten av lysbrytningen, mens linsen finjusterer fokuset slik at bildet blir skarpt. Når lyset treffer netthinnen, blir det omdannet til elektriske signaler som sendes gjennom synsnerven (n. opticus) og videre via synsbanene til synssenteret i hjernen, hvor signalene tolkes til et synsinntrykk.
Brytningsfeil oppstår altså ikke fordi noe er galt med hjernens sanseapparat, men fordi det optiske systemet i øyet ikke fokuserer lyset riktig. De tre vanligste typene brytningsfeil er:
- Myopi (nærsynthet)
- Hypermetropi (langsynthet)
- Astigmatisme (skjeve hornhinner)
I tillegg kommer presbyopi, som er en aldersbetinget reduksjon i øyets akkommodasjonsevne – altså evnen til å fokusere på nærliggende objekter.
Brytningsfeil kan forekomme i alle aldre, men forekomsten og typen varierer med alder. Hos yngre personer er myopi svært vanlig, mens presbyopi blir nærmest universelt med økende alder. Tilstanden kan korrigeres effektivt, og en grunnleggende forståelse av hvordan brytningsfeil oppstår er viktig for alle som arbeider innen medisin, optometri og andre helsefag.
Synsorganet og lysets vei
For å forstå hvordan brytningsfeil oppstår, er det helt sentralt å kjenne til hvordan synsorganet er bygd opp og hvordan lyset beveger seg gjennom øyet før det når netthinnen. Synssystemet består ikke bare av selve øyet, men av en hel kjede av strukturer som samarbeider for å danne et klart bilde.
Synsorganet omfatter:
- Øyet – fungerer som et optisk apparat som samler og fokuserer lys.
- Synsnerven (nervus opticus) – leder de elektriske impulsene fra netthinnen til hjernen.
- Synsbanene (chiasma opticum, tractus opticus, corpus geniculatum laterale, radiatio optica) – formidler signalene videre og bidrar til synsintegrasjon.
- Synssenteret (area striata i visuell cortex) – her tolkes og bevisstgjøres synsinntrykket.
Lysets vei gjennom øyet
Lyset fra omgivelsene treffer øyet som parallelle lysstråler (ved normal avstandssyn) og brytes flere ganger på veien inn. Hver struktur bidrar med sin del til å endre lysstrålens retning slik at de samles i ett fokuspunkt på netthinnen (retina). De brytende mediene er:
- Hornhinnen (cornea) – står for størstedelen av lysbrytningen. Den har en fast krumning og er den mest brytende delen av øyet.
- Kammervannet (aqueous humor) – bidrar noe til brytning, men først og fremst er det et medium lyset passerer gjennom.
- Linsen (lens) – endrer form ved akkomodasjon og finjusterer lysbrytningen slik at bildet fokuseres skarpt.
- Glasslegemet (corpus vitreum) – er det siste mediet lyset passerer før det treffer netthinnen.
Etter at lyset har passert disse strukturene, projiseres det skarpe bildet på netthinnen, hvor fotoreseptorene (staver og tapper) omdanner lyset til elektriske signaler. Disse signalene sendes gjennom synsnerven og videre via synsbanene til synssenteret i hjernen, hvor det endelige synsbildet oppfattes.
I et normalt øye (emmetropt øye) samles de parallelle lysstrålene presist på netthinnen. Dersom øyets optiske komponenter eller lengdeakse er forandret, samles ikke lysstrålene i dette fokalpunktet. Det oppstår da en brytningsfeil (ametropi).
Normal lysbrytning – Emmetropi
I et normalt fungerende øye er det en presis balanse mellom øyets brytende kraft og lengden på øyeeplet. Dette gjør at parallelle lysstråler som kommer fra et objekt på avstand, samles i ett skarpt fokuspunkt rett på netthinnen (retina). Denne tilstanden kalles emmetropi.
Emmetropi betyr at øyet har normal lysbrytning. Når øyet er i hvile – altså uten akkomodasjon – brytes parallelle lysstråler slik at de møtes på netthinnen, og bildet blir skarpt. Emmetropi forutsetter to ting:
- At den totale brytningskraften i øyet er riktig.
- At akselengden – altså avstanden fra corneas overflate til netthinnen – stemmer overens med brytningskraften.
Hvis disse to forholdene ikke samsvarer, vil ikke fokalpunktet ligge på netthinnen, og det oppstår en brytningsfeil.
Optiske komponenter i det emmetrope øyet
De viktigste strukturene som bestemmer øyets brytning er:
- Cornea – den viktigste brytende flaten, fast krumning.
- Linsen (lens) – kan endre form ved akkomodasjon for å fokusere på ulike avstander.
- Akselengden – stabiliseres i løpet av barndommen og ungdomsårene.
Et normalt øye har en akselengde på omtrent 24 mm. Selv små variasjoner i akselengde kan føre til brytningsfeil. En økning på 1 mm i lengde kan for eksempel gi omtrent -3 dioptrier med myopi.
Utvikling av emmetropi
Hos nyfødte er øyet vanligvis noe kortere, og mange barn har en viss grad av hypermetropi. Etter hvert som øyet vokser, skjer det en naturlig emmetropisering – altså en tilpasning mellom øyets lengde og brytningskraft. Når denne prosessen fungerer optimalt, ender individet opp med emmetropi i ungdoms- og voksen alder.
Det er denne balansen mellom optisk brytning og øyeakselengde som gjør at øyet kan danne et skarpt bilde uten behov for korreksjon. Dersom denne balansen forskyves, vil fokalpunktet enten havne foran netthinnen (myopi), bak netthinnen (hypermetropi) eller være uregelmessig fordelt i ulike plan (astigmatisme).
Brytningsfeil (Ametropi)
Når forholdet mellom øyets brytende kraft og akselengde ikke er balansert, samles ikke lysstrålene i ett fokuspunkt på netthinnen, men foran, bak eller uregelmessig i forhold til den. Dette fører til uskarpt syn. En slik tilstand kalles ametropi, og er en samlebetegnelse for alle typer brytningsfeil.
De tre vanligste brytningsfeilene er myopi (nærsynthet), hypermetropi (langsynthet) og astigmatisme (skjeve hornhinner).
Myopi (nærsynthet)
Myopi oppstår når øyet er for langt i forhold til brytningskraften. Parallelle lysstråler samles da foran netthinnen i stedet for på den. Resultatet blir at man ser uklart på avstand, men klart på nært hold. Den vanligste årsaken til myopi er økt akselengde, og tilstanden utvikler seg ofte i barne- og ungdomsårene når øyet fortsatt vokser.
Kliniske kjennetegn: godt syn på nært hold, uklart syn på avstand og tendens til å myse for å se bedre.
Korreksjon: myopi korrigeres med spredelinser (konkave linser), også kalt minus-linser, som sprer lysstrålene før de når øyet, slik at fokalpunktet flyttes bakover og treffer netthinnen.
Hypermetropi (langsynthet)
Hypermetropi oppstår når øyet er for kort i forhold til brytningskraften, eller når brytningskraften er for svak. Lysstrålene samles da bak netthinnen, og synet blir uklart både på avstand og på nært hold – men særlig ved lesing. Unge personer kan kompensere for dette gjennom akkomodasjon, der linsen øker brytningskraften for å flytte fokalpunktet fremover. Over tid kan dette gi øyetretthet, hodepine og ubehag.
Kliniske kjennetegn: uklart syn, særlig på nært hold, hodepine og tretthet ved lesing samt behov for hyppige pauser ved nærsynsarbeid.
Korreksjon: hypermetropi korrigeres med samlelinser (konvekse linser), også kalt pluss-linser, som flytter fokalpunktet forover til netthinnen.
Astigmatisme (skjeve hornhinner)
Astigmatisme skyldes uregelmessig krumning av cornea eller mer sjelden av linsen. Lyset brytes ulikt i ulike plan, og lysstrålene samles ikke i ett punkt, men i to linjer som står vinkelrett på hverandre. Når øyet stilles inn på det ene planet, vil det andre fremstå uskarpt. Dette fører til at man ser forvrengte eller uklare bilder, og det kan være vanskelig å oppnå et skarpt fokus uansett avstand.
Kliniske kjennetegn: uklart eller forvrengt syn på alle avstander, vansker med å lese små detaljer, øyetretthet og hodepine.
Korreksjon: astigmatisme korrigeres med sylinderglass i briller eller tilsvarende kontaktlinser, som kompenserer for hornhinnens ujevnhet og samler lysstrålene i ett fokuspunkt.
Akkomodasjon og presbyopi
Akkomodasjon er øyets evne til å endre linsens krumning for å fokusere på objekter i ulike avstander. Når vi ser på noe nært, trekker ciliærmuskelen seg sammen, zonulatrådene slakkes, og linsen blir rundere. Dette øker brytningskraften, og fokalpunktet flyttes fremover slik at bildet fokuseres på netthinnen. Når vi ser på noe langt borte, slapper ciliærmuskelen av, zonulatrådene strammes, og linsen blir flatere, noe som reduserer brytningskraften.
Evnen til akkomodasjon er høy i ung alder, men reduseres gradvis med årene fordi linsen blir stivere og mindre fleksibel. Denne aldersbetingede endringen kalles presbyopi eller alderssyn. Presbyopi oppstår vanligvis i 40-årsalderen og merkes først som leseplager, behov for lengre leseavstand og anstrengte øyne ved nærsynsarbeid.
Korreksjon ved presbyopi gjøres med lesebriller som tilfører den ekstra brytningskraften linsen ikke lenger klarer å oppnå selv. Lesebrillen må justeres over tid ettersom akkomodasjonsevnen fortsetter å avta, og rundt 60-årsalderen stabiliserer behovet seg vanligvis på +2,5 til +3 dioptrier.
Presbyopi er en helt normal fysiologisk prosess og ikke en sykdom, men det kan oppleves som plagsomt fordi det påvirker evnen til å lese og arbeide på nært hold.
