Hjernenervene

Hjernenervene består av tolv par nerver som springer ut fra hjernen og hjernestammen, og de danner en direkte forbindelse mellom sentralnervesystemet og strukturer i hode, hals og enkelte organer i thorax og abdomen. De skiller seg fra spinalnervene, som alle har en ganske ensartet oppbygning, ved å ha et langt større funksjonelt mangfold.

Hjernenervene kan ha motoriske fibre som styrer viljestyrte muskler i ansikt, øyne, tunge og svelg. De kan også inneholde autonome fibre som regulerer kjertler og indre organer. Flere av dem har sensoriske fibre som formidler berøring, smerte og temperatur, mens andre leder signaler fra de spesielle sansene: lukt, syn, hørsel, balanse og smak. På denne måten samler hjernenervene de fleste av kroppens viktigste funksjoner i et kompakt system nært knyttet til hjernestammen.

Embryologisk har mange av hjernenervene sitt opphav i gjellebuene. Hos mennesket, som ikke lenger har gjeller, er disse strukturene omdannet, men nervene er bevart og har fått nye oppgaver i forsyningen av ansikt og hals. Dette forklarer hvorfor enkelte nerver er blandede, med både motoriske og sensoriske komponenter i samme nerve.

Totalt finnes det tolv hjernenerver, nummerert fra I til XII etter rekkefølgen de forlater hjernen, fra forreste til bakerste del.
Blant disse er noen rent sensoriske, slik som n. olfactorius (I), n. opticus (II) og n. vestibulocochlearis (VIII).
Andre er rent motoriske, som n. oculomotorius (III), n. trochlearis (IV), n. abducens (VI), n. accessorius (XI) og n. hypoglossus (XII).
Til slutt finnes det de blandede nervene, nemlig n. trigeminus (V), n. facialis (VII), n. glossopharyngeus (IX) og n. vagus (X), som kombinerer flere funksjoner i ett og samme nervetrådforløp.

I denne gjennomgangen skal vi gå gjennom hver nerve i tur og orden, fra n. olfactorius (I) til n. hypoglossus (XII). For hver nerve vil vi se på dens forløp, dens funksjon og hvilken klinisk betydning den har.

Ulike typer fibre i hjernenervene

Hjernenervene består ikke bare av én type nervefibre, men kan inneholde ulike kombinasjoner av motoriske, sensoriske og autonome komponenter. Hver fiberklasse har sin egen forkortelse, og sammen forklarer de nervenes mangfoldige funksjoner. Organiseringen kan forstås embryologisk ut fra sulcus limitans, som deler motoriske kjerner medialt og sensoriske kjerner lateralt i hjernestammen.

De generelle fibertypene finnes også i spinalnervene:
– Generell somatisk afferent (GSA): formidler vanlig sensibilitet og propriosepsjon fra hud, muskler og ledd (f.eks. n. trigeminus).
– Generell somatisk efferent (GSE): innerverer tverrstripet muskulatur av myotom-opphav, som øye- og tungemuskler (III, IV, VI, XII).
– Generell visceral afferent (GVA): leder signaler fra indre organer (VII, IX, X).
– Generell visceral efferent (GVE): parasympatiske fibre til kjertler og glatt muskulatur (III, VII, IX, X).

I tillegg har hjernenervene spesielle fibertyper som ikke finnes i spinalnervene:
– Spesiell somatisk afferent (SSA): formidler impulser fra syn, hørsel og balanse (II, VIII).
– Spesiell visceral afferent (SVA): leder lukt- og smaksimpulser (I, VII, IX, X).
– Spesiell visceral efferent (SVE): innerverer skjelettmuskulatur som stammer fra gjellebuene, slik som tyggemuskler, mimikkmuskler og svelgmuskulatur (V, VII, IX, X, XI).

Denne inndelingen danner et viktig grunnlag for å forstå både de anatomiske forløpene og de kliniske funksjonene til de enkelte hjernenervene.

N. olfactorius (I)

Luktnerven, n. olfactorius, er den første hjernenerven og en ren sensorisk nerve. Den formidler sanseinntrykk fra luktreseptorene i nesehulen til hjernen og representerer dermed den spesielle sansen lukt.

Nervens primære reseptorer er bipolare sanseceller i slimhinnen øverst i nesehulen, kalt regio olfactoria.
Derfra går tynne nervetråder, fila olfactoria, gjennom små åpninger i lamina cribrosa i os ethmoidale og inn i bulbus olfactorius, som ligger på undersiden av frontallappen.
I bulbus danner de synapse med mitralceller og tufted-celler, og aksonene fra disse danner tractus olfactorius.
Tractus deler seg videre i en medial og en lateral stria, hvor den laterale fører signaler til piriform cortex, amygdala og entorhinal cortex. Dette er primære luktsentre.
Luktesansen skiller seg ut fra andre sanser ved at signalene når cortex uten først å gå gjennom thalamus. Likevel finnes forbindelser via thalamus til orbitofrontal cortex, som er viktig for mer bevisst gjenkjenning og vurdering av lukt.

Siden n. olfactorius er en utløper av hjernen, har den ikke egne kjerner i hjernestammen. Bulbus olfactorius fungerer som første sentrale reléstasjon.

Hovedfunksjonen er å formidle luktinntrykk. Lukten er nært koblet til limbiske strukturer, og dette forklarer hvorfor lukt så ofte vekker sterke minner og emosjoner. Den er også viktig for smaksopplevelsen og som varslingssystem mot farlige stimuli som røyk eller gass.

Klinisk kan nerven undersøkes ved å teste hvert nesebor separat med velkjente, ikke-irriterende lukter som kaffe eller såpe. Irriterende stoffer som ammoniakk skal unngås fordi de stimulerer n. trigeminus snarere enn luktnerven. Stoffer som ammoniakk og andre “stikkende” gasser aktiverer derimot ikke disse luktreseptorene, men i stedet frie nerveender av n. trigeminus (V) som ligger i slimhinnen. Disse nerveendene er utstyrt med nociceptorer og kjemoreseptorer som registrerer irritasjon, smerte og ubehag. Når du får en sviende følelse eller refleksmessig tåreflod og nysing av for eksempel ammoniakk, pepper eller eddik, er det altså trigeminus som aktiveres – ikke luktnerven.

Tap av luktesans, anosmi, kan oppstå etter hodeskader, særlig ved frakturer gjennom lamina cribrosa hvor fila olfactoria kan rives av. Det sees også ved infeksjoner i øvre luftveier, ved polyppsykdom og ved frontobasale tumorer. Flere nevrodegenerative sykdommer, blant annet Parkinsons og Alzheimers sykdom, har ofte tidlige luktforstyrrelser. Enkeltpasienter kan også oppleve forvrengt lukt, parosmi, eller lukthallusinasjoner, fantosmi, ofte knyttet til epileptiske anfall eller migrene. Ved basisfraktur kan skader på både etmoid og dura gi CSF-lekkasje til nese (CSF-rhinoré), noe som kan opptre sammen med luktutfall.

N. opticus (II)

Synsnerven, n. opticus, er den andre hjernenerven og er en ren sensorisk nerve. Den regnes egentlig som en utløper av sentralnervesystemet snarere enn en perifer nerve, fordi den er omgitt av hjernehinner og oligodendrocytter og har hvit substans-lignende oppbygning.

Nervens ganglionceller har sine cellelegemer i retina (netthinnen, det lysfølsomme laget bakerst i øyet), der aksonene samler seg ved papillen (synsnervehodet) og danner selve synsnerven.
Nerven forlater orbita (øyets hulrom i hodeskallen) gjennom canalis opticus (synsnervekanalen i os sphenoidale) sammen med a. ophthalmica (øyehulens hovedarterie).
Bak øyet møtes de to nervene i chiasma opticum (synsnervekrysningen), hvor omtrent halvparten av fibrene krysser – de som gir deg syn fra den nasale del av netthinnen (dvs. den delen av netthinnen nærmest nesen).
Etter krysningen fortsetter fibrene som tractus opticus (synsbanen) til nucleus geniculatum laterale i thalamus, som fungerer som et viktig relésted i synsbanen. Derfra går synsinformasjonen videre gjennom radiatio optica (synsstrålingen, nervefibrene som sprer seg ut som en vifte) til primær synsbark i occipitallappen (bakhodelappen i hjernen), nærmere bestemt area striata (område V1 i visuell cortex).

Siden n. opticus er en utløper av CNS (sentralnervesystemet), har den ingen kjerner i hjernestammen. Reléstasjonen i corpus geniculatum laterale kan regnes som funksjonelt tilsvarende en kjerne.

Den viktigste funksjonen til n. opticus er å formidle synsimpulser fra øyet til hjernen. I tillegg har den en rolle i reflekser, særlig pupillerefleksen (pupillary light reflex), hvor lys treffer retina og sender signal gjennom n. opticus til pretektale kjerner (områder i midthjernen som kontrollerer refleksen). Derfra går signalet videre til parasympatiske fibre i n. oculomotorius (III), som aktiverer m. sphincter pupillae og dermed fører til pupillekonstriksjon.

Klinisk testes nerven med flere metoder. Synsskarphet undersøkes med tavleprøver, for eksempel Snellen-tavle. Synsfeltet vurderes med konfrontasjonsundersøkelse (legen sammenligner sitt eget synsfelt med pasientens) eller mer nøyaktige metoder som perimetri. Pupillereaksjon på lys er en enkel, men svært viktig test som kan avdekke både afferente feil (input via n. opticus) og efferente feil (output via n. oculomotorius).

Ved skade på n. opticus kan man få alt fra delvise synsfeltutfall til total blindhet på ett øye. Skade i selve chiasma gir karakteristisk bitemporal hemianopsi (tap av de laterale, “ytre” synsfeltene på begge øyne – pasienten mister sidesynet). Skade lenger bak i tractus opticus gir homonyme synsfeltutfall (tap av samme side av synsfeltet på begge øyne, f.eks. begge høyre synsfelter). Optikusnevritt, en betennelse i synsnerven som sees ved multippel sklerose, gir akutt synstap, ofte ledsaget av smerter ved øyebevegelse. Tumores i hypofysen (svulster i hypofysen) kan trykke på chiasma opticum og føre til synsfeltutfall, vanligvis bitemporal hemianopsi.

N. oculomotorius (III)

Øyemuskelnerven, n. oculomotorius, er den tredje hjernenerven og en motorisk nerve med en viktig autonom komponent, derav parasympatisk. Den styrer størstedelen av øyemusklene samt pupillens lysreaksjon og akkomodasjon.

Nerven springer ut fra mesencephalon, nærmere bestemt fra den fremre kanten av aqueductus cerebri på nivå med colliculus superior.
Den har sitt utspring i to kjerner: den oculomotoriske kjernen, som er motorisk, og den Edinger–Westphalske kjernen, som er parasympatisk.
Fibrene går ventralt gjennom hjernestammen, passerer mellom a. cerebri posterior og a. cerebelli superior, og kommer frem i subaraknoidalrommet. Deretter går nerven inn i sinus cavernosus og videre inn i orbita via fissura orbitalis superior.

Den parasympatiske delen av nerven danner synapse i ganglion ciliare, et lite parasympatisk ganglion som ligger bak øyet. Her omkobles de preganglionære fibrene fra Edinger–Westphalske kjerne til postganglionære fibre, som deretter går videre til øyets muskler via korte ciliarnerver. Effekten er aktivering av m. sphincter pupillae, som trekker sammen pupillen (miosis), og m. ciliaris, som gjør linsen rundere for å fokusere på nært hold (akkomodasjon).

Disse reaksjonene er typiske for det parasympatiske systemet, som er aktivt i hvile- og fordøyelsessituasjoner, og står i kontrast til det sympatiske systemet som utvider pupillen (mydriasis) under stress og “fight-or-flight”-reaksjoner.

N. oculomotorius innerverer fire av de seks ytre øyemusklene: m. rectus superior, som løfter øyet oppover, m. rectus inferior, som senker øyet nedover, m. rectus medialis, som fører øyet innover mot nesen (adduksjon), og m. obliquus inferior, som løfter øyet oppover samtidig som det roteres utover. I tillegg gir nerven motorisk innervasjon til m. levator palpebrae superioris, som holder øvre øyelokk oppe.

Funksjonen til nerven er derfor todelt: viljestyrt øyebevegelse og øyelokksløft, og parasympatisk pupillekonstriksjon og akkomodasjon. Sammen med n. trochlearis og n. abducens står den for presis koordinering av øyebevegelsene.

Klinisk kan skade på n. oculomotorius gi karakteristiske funn.
Pasienten får ofte et hengende øyelokk (ptose) fordi levator palpebrae lammes.
Øyet står gjerne dreid utover og nedover, fordi bare m. rectus lateralis og m. obliquus superior fungerer.
Dette gir et tydelig skjelevinkelfenomen og dobbeltsyn.
Den parasympatiske skaden gir en dilalert pupille som ikke reagerer på lys, og tap av akkomodasjon.
Ved komplett affeksjon snakker man om en “total oculomotoriusparese”.
Delvise pareser kan ramme bare motoriske eller bare parasympatiske fibre. Viktige årsaker er mikrovaskulære skader ved diabetes eller hypertensjon, aneurismer (særlig i a. communicans posterior), traumer og tumorer i sinus cavernosus eller orbitaregionen.
Undersøkelse av øyebevegelser, pupillereaksjon og øyelokkets stilling er sentrale kliniske tester.

N. trochlearis (IV)

Trochlearisnerven, n. trochlearis, er den fjerde hjernenerven og en ren motorisk nerve. Den er unik på flere måter: det er den tynneste av hjernenervene, det er den eneste som krysser helt i sitt utspring, og den er den eneste som forlater hjernestammen dorsalt.

Nerven har sitt utspring i nucleus nervi trochlearis i mesencephalon, like kaudalt for colliculus inferior. Fibrene krysser inne i hjernestammen og trer ut på baksiden av mesencephalon, under de nedre colliculi. Derfra svinger nerven rundt hjernestammen, passerer fremover i subaraknoidalrommet og inn i sinus cavernosus. Til slutt går den inn i orbita via fissura orbitalis superior.

Trochlearis har bare én målmuskel: m. obliquus superior. Denne muskelen har som hovedfunksjon å dreie øyeeplet nedover og innover når blikket er rett frem. Den bidrar også til å rotere øyet lett innover (intorsjon). Selv om dette virker som en liten funksjon, er den viktig for presis øyebevegelse og for å unngå dobbeltsyn i bestemte blikkretninger.

Funksjonen til nerven er altså ren motorikk: den gjør det mulig å senke blikket når øyet er addusert, for eksempel når man skal lese eller gå ned trapper.

Klinisk gir skade på n. trochlearis et karakteristisk bilde. Pasienten får problemer med å se nedover, og det oppstår ofte vertikalt dobbeltsyn. For å kompensere holder pasienten gjerne hodet lett på skakke til motsatt side. Ved isolert trochlearisparese står det affiserte øyet ofte litt høyere enn det friske (hypertropi), og det kan sees en svak utadrotasjon. Skaden kan skyldes hodeskader, mikroangiopati ved diabetes eller hypertensjon, men kan også være kongenital. En vanlig situasjon hvor plagene blir tydelige, er når pasienten skal gå ned trapper og trenger nøyaktig nedadrettet blikk.

N. trigeminus (V)

Trigeminusnerven, n. trigeminus, er den femte hjernenerven og en blandet nerve. Den har en dominerende sensorisk del som forsyner store deler av ansiktet, men også en motorisk del som kontrollerer tyggemuskulaturen. Navnet “trigeminus” henspiller på at nerven deler seg i tre hovedgrener.

Utspringet er fra pons, hvor nerven kommer ut lateralt. Den sensoriske delen har sitt ganglion, ganglion trigeminale (Gasseri), som ligger i en fordypning i os temporale kalt cavum trigeminale. Fra ganglion går tre store hovedgrener:
– N. ophthalmicus (V1), som passerer gjennom fissura orbitalis superior og forsyner panne, øvre øyelokk og neserygg.
– N. maxillaris (V2), som går gjennom foramen rotundum og forsyner midtre del av ansiktet, inkludert kinn, nesevinger og overleppe.
– N. mandibularis (V3), som går gjennom foramen ovale og har både sensoriske og motoriske fibre. Den sensoriske delen forsyner underkjeven, underleppen, tungen (generell sensibilitet, ikke smak) og deler av øret, mens den motoriske delen styrer tyggemuskler som m. masseter, m. temporalis og pterygoideus-musklene.

Kjernene til trigeminus er flere og utgjør et stort kompleks i hjernestammen. Den motoriske trigeminuskjernen ligger i pons og sender fibre til tyggemuskulaturen. Den sensoriske kjernen strekker seg langt, fra mesencephalon til medulla oblongata. Den deles funksjonelt i tre: mesencephale trigeminuskjerne (propriosepsjon), pontine trigeminuskjerne (berøring og trykk) og spinale trigeminuskjerne (smerte og temperatur).

Funksjonen til n. trigeminus er dermed todelt. Den står for nesten all sensorikk i ansiktet, inkludert hud, slimhinner, tenner, fremre 2/3 av tungen (generell følelse) og deler av hjernehinnene. Samtidig driver den motorisk innervasjon av tyggemuskulaturen og noen få andre små muskler, som m. tensor tympani i øret.

Klinisk testes nerven ved å berøre huden i de tre hovedgrenene på begge sider og ved å teste smerte- og temperatursans. Man kan også undersøke cornearefleksen, der berøring av hornhinnen utløser refleksblunking via afferente fibre i V1 og efferente fibre i n. facialis.
Den motoriske funksjonen vurderes ved å palpere tyggemuskler under sammenbiting. Vanlige sykdomsbilder inkluderer trigeminusnevralgi, som gir intense, lynende smerter i en av greinene, og skader som kan gi nummenhet i ansikt eller svakhet i tygging. Skade på V3 kan gi avvik av underkjeven til skadet side når munnen åpnes, fordi musklene ikke trekker likt.

N. abducens (VI)

Abducensnerven, n. abducens, er den sjette hjernenerven og en ren motorisk nerve. Den har en enkelt, men viktig oppgave: å styre m. rectus lateralis, muskelen som fører øyet utover.

Nerven har sitt utspring fra nucleus nervi abducentis, som ligger dypt i pons, nær bunnen av fjerde ventrikkel.
Fibrene løper ventralt og trer ut fra hjernestammen ved overgangen mellom pons og medulla oblongata, tett ved midtlinjen. Den går deretter gjennom cisterna pontis, passerer gjennom sinus cavernosus og videre inn i orbita via fissura orbitalis superior, hvor den når m. rectus lateralis.

Den sørger for at øyet kan beveges utover (abduksjon). Uten abducensnerven ville blikket alltid trekkes innover, fordi m. rectus medialis dominerer. Sammen med oculomotorius og trochlearis muliggjør abducens koordinert øyebevegelse.

Klinisk gir skade på n. abducens et tydelig bilde.
Øyet på den affiserte siden kan ikke føres utover, og det vil i stedet stå dreid innover mot nesen i hvilestilling.
Dette fører til dobbeltsyn som forverres når pasienten ser i retning av den skadde siden.
Abducensparese er en av de vanligste isolerte hjernenervelammelser, og årsakene kan være mange: økt intrakranielt trykk (fordi nerven har en lang intrakraniell bane og lett strekkes), vaskulære småkarskader ved diabetes eller hypertensjon, traumer eller lesjoner i sinus cavernosus. Undersøkelse gjøres ved å la pasienten følge en finger i alle blikkretninger, hvor man ser at det affiserte øyet ikke klarer å bevege seg utover.

N. facialis (VII)

Ansiktsnerven, n. facialis, er den syvende hjernenerven og en blandet nerve. Den er særlig kjent for å styre ansiktsmuskulaturen, men har også sensoriske og autonome komponenter.

Nerven har sitt utspring i pons, lateralt for abducens. Den består egentlig av to deler: den motoriske facialisnerven og den sensoriske–parasympatiske n. intermedius, som løper tett sammen. Fibrene går inn i meatus acusticus internus sammen med n. vestibulocochlearis og fortsetter gjennom canalis facialis i os temporale, før de trer ut av hodeskallen via foramen stylomastoideum. Herfra deler nerven seg i flere grener som sprer seg som en vifte i ansiktet.

Kjernene er flere og ligger i hjernestammen. Den motoriske facialis-kjernen styrer ansiktsmuskulaturen. Nucleus salivatorius superior gir parasympatiske fibre til tårekjertelen via ganglion pterygopalatinum og til submandibular- og sublingualkjertlene via ganglion submandibulare. Nucleus tractus solitarii mottar smak fra fremre to tredeler av tungen via chorda tympani. I tillegg finnes små sensoriske fibre fra ytre øre.

Funksjonen til facialis kan oppsummeres i tre hovedområder. Den motoriske delen styrer all mimikkmuskulatur, inkludert øyelukking, munnbevegelser og pannebevegelser. Den sensoriske delen formidler smak fra fremre to tredeler av tungen. Den parasympatiske delen sørger for tåresekresjon og spyttsekresjon fra submandibular- og sublingualkjertler.

Klinisk gir skade på n. facialis tydelige funn. En perifer facialisparese fører til lammelse i hele den ene ansiktshalvdelen: pannen kan ikke rynkes, øyet kan ikke lukkes, og munnviken henger. Den vanligste årsaken er Bells parese, en idiopatisk perifer facialisparese som ofte kommer akutt. Andre årsaker er traumer, infeksjoner og tumores i tinningbenet. En sentral skade, for eksempel et slag, gir derimot bare lammelse i nedre del av ansiktet på motsatt side, fordi pannegrenen får dobbel kortikal innervasjon. Smakssans og tåresekresjon kan også rammes avhengig av skadeomfang. Undersøkelse inkluderer å be pasienten rynke pannen, lukke øynene stramt, smile og blåse opp kinnene.

N. vestibulocochlearis (VIII)

Balansenerve og hørselsnerve, n. vestibulocochlearis, er den åttende hjernenerven og en ren sensorisk nerve. Den har to tydelige deler: vestibularis-delen, som formidler informasjon om balanse og hodets stilling, og cochlearis-delen, som leder hørselssignaler fra sneglehuset i det indre øret.

Nerven har sitt utspring i sanseorganene i tinningbenet. Hårceller i buegangene, utriculus og sacculus danner grunnlaget for balanseinformasjonen, mens hårceller i cochlea registrerer lyd. Aksjonspotensialer fra disse strukturene samles i ganglier: ganglion vestibulare (Scarpa) for balanse og ganglion spirale for hørsel. Fibrene fra gangliene samles til n. vestibulocochlearis, som går inn i hodeskallen gjennom meatus acusticus internus, sammen med n. facialis.

Inne i hjernestammen fordeler fibrene seg til sine respektive kjerner. Vestibulariskjernene ligger i overgang mellom pons og medulla oblongata og har utstrakte forbindelser til lillehjernen, ryggmargen, øyemuskelkjerner og likevektsreflekser. Cochleariskjernene ligger dorsolateralt i medulla og sender fibrene videre gjennom flere reléstasjoner, blant annet i colliculus inferior og corpus geniculatum mediale, før signalene til slutt når primær hørselsbark i temporallappen.

Funksjonen til nerven er todelt. Den cochleære delen gir oss evnen til å høre, både tale og lyd, mens vestibulærdelen gir informasjon om hodets stilling, rotasjon og lineære bevegelser, noe som er avgjørende for balanse og koordinasjon. Gjennom vestibulo-okulære refleksen sikres det at blikket holdes stabilt selv om hodet beveger seg.

Klinisk kan skade på n. vestibulocochlearis gi ulike symptomer avhengig av hvilken del som rammes. Ved cochleær skade får pasienten hørselstap eller tinnitus, mens vestibulær skade gir svimmelhet, nystagmus og balanseproblemer. Et klassisk eksempel er vestibularisschwannom (acusticusnevrinom), en benign tumor i meatus acusticus internus som først gir ensidig hørselstap og etter hvert også affeksjon av balanse og nabostrukturer, inkludert n. facialis. Klinisk undersøkelse inkluderer hørselstester som stemmegaffelprøver (Weber og Rinne) og balanseprøver. Mer detaljerte undersøkelser gjøres med audiometri og vestibulære tester.

N. glossopharyngeus (IX)

Svelgnerven, n. glossopharyngeus, er den niende hjernenerven og en blandet nerve med både motoriske, sensoriske og parasympatiske fibre. Den spiller en viktig rolle i smak, svelging, spyttsekresjon og regulering av blodtrykk.

Nerven springer ut fra medulla oblongata og forlater skallen gjennom foramen jugulare, sammen med n. vagus og n. accessorius. Like etter utgangen har den to sensoriske ganglier, ganglion superius og ganglion inferius, hvor cellelegemene til de sensoriske fibrene ligger.

Flere kjerner i hjernestammen er tilknyttet glossopharyngeus. Den nucleus ambiguus bidrar med motoriske fibre til m. stylopharyngeus, som hever svelget under svelging. Den nucleus salivatorius inferior gir parasympatiske fibre som via ganglion oticum når glandula parotis og stimulerer spyttsekresjon. Sensoriske fibre ender i nucleus tractus solitarii, hvor smak fra bakre tredel av tungen og signaler fra baroreseptorer og kjemoreseptorer i sinus caroticus og glomus caroticum behandles.

Funksjonelt har nerven flere roller. Den gir smakssans fra bakre tredel av tungen, samtidig som den formidler generell sensorikk fra samme område, fra svelg, ganebue og del av mellomøret. Motorisk styrer den m. stylopharyngeus, en muskel som bidrar i svelgebevegelsen. Autonomt sørger den for parasympatisk innervasjon av parotiskjertelen, og den leder signaler fra blodtrykk- og kjemoreseptorer i halskarene.

Klinisk kan skade på glossopharyngeus gi flere symptomer. Pasienten kan miste smak fra bakre del av tungen og få nedsatt følelse i svelget. Motorisk kan svelgefunksjonen svekkes, selv om m. stylopharyngeus bare er én av flere svelgmuskler. Reflekser er viktige i klinikken: gane- og svelgrefleksen utløses når bakre svelgvegg stimuleres, der glossopharyngeus er afferent ledd og vagus det efferente. Bortfall av denne refleksen kan tyde på skade. Nevralgi i nerven, glossopharyngeusnevralgi, gir intense, stikkende smerter i svelg, tunge og øre, ofte trigget av svelging eller tale.

N. vagus (X)

Vagusnerven, n. vagus, er den tiende hjernenerven og en blandet nerve med svært bredt funksjonsområde. Den har motoriske, sensoriske og parasympatiske fibre og er den hjernenerven som strekker seg lengst ned i kroppen. Navnet “vagus” betyr “den vandrende”, og beskriver dens utbredelse fra hodet og halsen til thorax og bukhule.

Nerven springer ut fra medulla oblongata og forlater kraniet gjennom foramen jugulare sammen med glossopharyngeus og accessorius. Like etter utgangen finnes to ganglier, ganglion superius og ganglion inferius, hvor de sensoriske cellelegemene ligger.

Flere kjerner i hjernestammen er tilknyttet vagus. Nucleus ambiguus gir motoriske fibre til svelg- og strupemuskulatur. Nucleus dorsalis nervi vagi er den parasympatiske kjernen, som sender fibre til thorakale og abdominale organer. Nucleus tractus solitarii mottar sensoriske signaler fra svelg, strupe, thorax og abdomen, inkludert baro- og kjemoreseptorer i aortabuen.

Funksjonelt har vagusnerven tre hovedkomponenter. Motorisk sørger den for innervasjon av muskler i svelg, gane og strupe, og den er avgjørende for normal tale og svelging. Sensorisk gir den følelse fra svelg, strupe, ytre øre og deler av thorax og abdomen, i tillegg til viscerale signaler fra organer. Autonomt står den for den dominerende parasympatiske innervasjonen til hjertet, lungene og store deler av mage-tarmkanalen, der den regulerer hjertefrekvens, respirasjon og fordøyelsesprosesser.

Klinisk kan skade på vagus gi et variert bilde. Heshet og svelgvansker er vanlige funn, fordi strupe- og svelgmuskulaturen rammes. Ved undersøkelse kan man se at ganeseilet henger ned og devierer til frisk side når pasienten sier “ah”. Tap av svelgrefleks kan også forekomme, hvor vagus utgjør den efferente delen. Bilateral skade på vagus kan være livstruende, siden både strupe og vitale parasympatiske funksjoner rammes. Lesjoner kan skyldes kirurgi i halsen, tumorer eller nevrologiske sykdommer. Vagus kan også gi smerteopplevelser i øret (Arnolds nerve), fordi den har en liten sensorisk gren til ytre øregang.

N. accessorius (XI)

Accessoriusnerven, n. accessorius, er den ellevte hjernenerven og en ren motorisk nerve. Den er spesiell ved at den har både en kranial og en spinal rot, selv om den kraniale delen funksjonelt går sammen med vagus. Det er derfor særlig den spinale delen som omtales som n. accessorius.

Den spinale roten har sitt utspring fra motoriske nevroner i fremre horn i ryggmargen, hovedsakelig i segmentene C1–C5. Fibrene går opp gjennom foramen magnum, sammen med medulla oblongata, og forlater deretter kraniet gjennom foramen jugulare, hvor den også ligger nært glossopharyngeus og vagus. Den kraniale roten, som egentlig springer ut fra nucleus ambiguus i medulla, smelter raskt sammen med vagus og blir en del av denne nervens innervering av svelg og strupe.

Funksjonen til accessorius er å gi motorisk innervasjon til to viktige muskler: m. sternocleidomastoideus og m. trapezius. Førstnevnte roterer hodet og bøyer nakken, mens sistnevnte løfter og stabiliserer skulderbuen. Sammen spiller de en viktig rolle i hode- og skulderbevegelser.

Klinisk gir skade på n. accessorius typiske funn. Pasienten får ofte svakhet i skulderløft, fordi trapezius er svekket, og hodet roteres dårlig mot motsatt side, fordi sternocleidomastoideus ikke fungerer normalt. Ved undersøkelse ber man pasienten løfte skuldrene mot motstand og rotere hodet, også mot motstand. Nerveskade kan oppstå etter kirurgiske inngrep i halsregionen, for eksempel ved lymfeknutedisseksjon, eller ved lesjoner i foramen jugulare sammen med IX og X.

N. hypoglossus (XII)

Tungens motoriske nerve, n. hypoglossus, er den tolvte hjernenerven og en ren motorisk nerve. Den har som hovedoppgave å styre tungens bevegelser, både grove og finmotoriske, og er derfor avgjørende for normal tale, tygging og svelging.

Nerven springer ut fra nucleus nervi hypoglossi, som ligger i medulla oblongata nær midtlinjen, like under gulvet i fjerde ventrikkel. Fibrene trer ut mellom pyramiden og oliven på medulla, et område som er et klassisk landemerke for denne nerven. Den forlater kraniet gjennom canalis nervi hypoglossi i os occipitale. Etter utgangen løper den nedover og fremover i halsen, hvor den kommer i nært forhold til carotis-arteriene, før den går inn i munnhulen og forgrener seg til tungemuskulaturen.

Hypoglossus innerverer samtlige intrinsiske muskler i tungen, som styrer tungens form og presise bevegelser, samt de fleste ekstrinsiske musklene: m. genioglossus, m. hyoglossus og m. styloglossus. Den eneste tungemuskelen den ikke innerverer, er m. palatoglossus, som forsynes av vagus.

Funksjonen til nerven er å muliggjøre presise og koordinerte bevegelser av tungen. Dette er nødvendig for å artikulere ord tydelig, for å manipulere maten under tygging og for å drive bolusen bakover i munnhulen ved svelging.

Klinisk kan skade på n. hypoglossus gi tydelige funn. Ved undersøkelse ber man pasienten rekke tungen rett frem. Ved en ensidig skade vil tungen deviere mot den syke siden, fordi m. genioglossus på den friske siden skyver kraftigere. Etter lengre tids skade kan man se atrofi og fascikulasjoner i tungemuskulaturen på den affiserte siden. Bilateral skade gir alvorlige problemer med tale og svelging. Årsaker kan være kirurgiske inngrep i halsen, traumer, tumorvekst eller lesjoner i medulla oblongata.

Hjernenerveneskjernene

Hjernenervene har sine utspring og reléstasjoner i spesialiserte kjerner i hjernestammen. Disse kjernene er ordnet langs en akse fra mesencephalon, via pons, til medulla oblongata, og reflekterer en grunnleggende organisering: motoriske kjerner ligger mer medialt, sensoriske mer lateralt.

Motoriske kjerner finnes for nerver som styrer muskler. I mesencephalon ligger nucleus nervi oculomotorii og nucleus nervi trochlearis, som styrer de fleste ytre øyemusklene. I pons finner vi nucleus nervi abducentis for m. rectus lateralis, samt nucleus motorius nervi trigemini for tyggemuskulaturen. Videre i medulla oblongata finner vi nucleus nervi hypoglossi for tungemuskulaturen og nucleus ambiguus, som bidrar med motoriske fibre til glossopharyngeus, vagus og den kraniale delen av accessorius.

Parasympatiske kjerner ligger også medialt, men litt mer dorsalt. I mesencephalon ligger Edinger–Westphalske kjerne, som sender fibre via n. oculomotorius til pupillen og akkomodasjon. I pons ligger nucleus salivatorius superior, som følger n. facialis til tårekjertelen og spyttkjertlene, og i medulla nucleus salivatorius inferior, som via n. glossopharyngeus stimulerer parotis. Dypere i medulla finner vi nucleus dorsalis nervi vagi, som står for den omfattende parasympatiske innervasjonen til thorax og abdomen.

Sensoriske kjerner er mer lateralt. N. trigeminus har et stort sensorisk kjernekopleks som strekker seg fra mesencephalon til medulla: mesencephal kjerne for propriosepsjon, pontin sensorisk kjerne for berøring og trykk, og spinal trigeminuskjerne for smerte og temperatur. Smaksfibrene fra facialis, glossopharyngeus og vagus møtes i nucleus tractus solitarii, som også mottar viscerale signaler, inkludert fra baro- og kjemoreseptorer. Vestibulocochlearis har egne kjerner: cochleariskjernene for hørsel og vestibulariskjernene for balanse.

Samlet danner disse kjernene et funksjonelt kart over hjernestammen: motorikk medialt, sensorikk lateralt, og spesialiserte parasympatiske kjerner innimellom. Denne organiseringen gjenspeiler den embryologiske inndelingen med sulcus limitans som skille mellom motorisk og sensorisk område.

Oppsummering av hjernenervene

Nerve	Type	Viktigste funksjoner
I – N. olfactorius	Sensorisk	Lukt
II – N. opticus	Sensorisk	Syn
III – N. oculomotorius	Motorisk + parasymp.	Øyebevegelser, øyelokksløft, pupillekonstriksjon, akkomodasjon
IV – N. trochlearis	Motorisk	Øyebevegelse (m. obliquus superior – ned og innover)
V – N. trigeminus	Blandet	Ansiktssensibilitet, cornearefleks (afferent), tyggemuskler
VI – N. abducens	Motorisk	Øyebevegelse (m. rectus lateralis – abduksjon)
VII – N. facialis	Blandet	Ansiktsmimikk, smak fremre 2/3 av tunge, tåre- og spyttsekresjon
VIII – N. vestibulocochlearis	Sensorisk	Hørsel (cochlea), balanse (vestibularapparat)
IX – N. glossopharyngeus	Blandet	Smak bakre 1/3 av tunge, sensorikk i svelg, baro-/kjemoreseptorer (sinus caroticus), m. stylopharyngeus
X – N. vagus	Blandet	Motorikk i svelg/strupe, parasympaticus thorax/abdomen, sensorikk fra øre og innvoller
XI – N. accessorius	Motorisk	M. sternocleidomastoideus og m. trapezius
XII – N. hypoglossus	Motorisk	Tungens muskler (unntatt m. palatoglossus)