Grunnleggende oral anatomi og funksjon

Munnhulen er inngangsporten til fordøyelsessystemet, men den har langt flere oppgaver enn å slippe maten inn. Her møtes anatomi, fysiologi, kommunikasjon og estetikk. Munnhulen er avgjørende for tyggefunksjon, smak, tale og sosial samhandling. Den er også et speil for kroppens generelle helse, der mange sykdommer kan sette sine første spor.

Når vi skal forstå munnhulens sykdommer, må vi først ha et grunnleggende bilde av hvordan munnhulen er bygget opp og hvordan den fungerer i en frisk tilstand. Denne første delen tar derfor for seg de sentrale strukturene i munnhulen, oppbygning og funksjon av tennene, smakssansen og hvorfor smerter fra munn og ansikt kan være så komplekse.

Munnhulens anatomi

Munnhulen kan forstås som et rom der flere strukturer samarbeider om å ta imot, bearbeide og føre mat og drikke videre i fordøyelsessystemet. Den er kledd med slimhinne som både beskytter og fungerer som en barriere mot mikroorganismer.

Lepper og kinn danner veggene i munnhulen. De er viktige for å holde maten på plass når vi tygger, men også for tale og mimikk. Innsiden er kledd med slimhinne som tåler mekanisk belastning og konstant fuktighet.

Ganen danner taket i munnhulen. Den harde ganen består av benvev og gir motstand når maten presses mot den under tygging. Den bløte ganen ligger bak og er mer bevegelig. Den bidrar til å lukke overgangen til nesehulen under svelging, slik at mat og væske føres ned i svelget og ikke opp i nesa.

Tunga er et muskuløst organ med stor bevegelighet. Den har en sentral rolle i tygging, forflytting av mat og svelging. I tillegg er den et viktig taleorgan og inneholder smaksløker som registrerer smaker.

Spyttkjertlene produserer spytt, som fukter maten, starter nedbrytningen av karbohydrater og beskytter slimhinner og tenner. Det finnes tre store parvise kjertler – glandula parotis, submandibularis og sublingualis – i tillegg til mange små kjertler i slimhinnen.

Munnslimhinnen dekker innsiden av lepper, kinn, gane og tunga. Den beskytter underliggende vev og gir et miljø som både er robust og samtidig dynamisk, med høy evne til å hele skader. Slimhinnen er også en arena for immunforsvaret, med tett kontakt til mikrobiotaen som naturlig finnes i munnhulen.

Kjeve og tannanatomi

Tennene er de hardeste strukturene i kroppen, og deres oppbygning er tilpasset den mekaniske bearbeidelsen av maten. Hver tann består av flere lag og støttevev som sammen sikrer både styrke og følsomhet.

Emaljen er det ytterste laget og samtidig det hardeste vevet i kroppen.
Den består nesten utelukkende av mineraler og beskytter tannen mot mekanisk belastning og kjemiske angrep. Under emaljen ligger dentinet, som er noe mindre mineralisert og derfor mer porøst. Dentinet er gjennomtrukket av små kanaler med utløpere fra celler i pulpa, noe som forklarer at dentin kan være følsomt for smerte og temperatur.

I sentrum av tannen finner vi pulpa, et bløtvev rikt på nerver og blodkar.
Pulpa forsyner tannen med næring og gjør at den kan reagere på stimuli, som trykk eller skade.
Rundt tannroten finnes rotsementen, et hardt vev som binder tannen til periodontalligamentet.
Dette ligamentet er et fiberlag som fester tannen til kjevebeinet og samtidig gir den en liten grad av bevegelighet.

Inndeling i kvadranter og tannnummerering

For å kunne beskrive og identifisere tenner på en standardisert måte brukes kvadranter og nummerering. Hele tannsettet deles inn i fire kvadranter:

1. Øvre høyre (UR – upper right)
2. Øvre venstre (UL – upper left)
3. Nedre venstre (LL – lower left)
4. Nedre høyre (LR – lower right)

Innen hver kvadrant nummereres tennene fra midtlinjen og bakover. Midtlinjen går mellom de to fortennene (sentralincisivene).

For permanente tenner brukes tallene 1 til 8 i hver kvadrant:

• 1 = sentral incisiv
• 2 = lateral incisiv
• 3 = hjørnetann (canin)
• 4 = første premolar
• 5 = andre premolar
• 6 = første molar
• 7 = andre molar
• 8 = tredje molar (visdomstann)

Et eksempel: 1:3 betyr øvre høyre hjørnetann. Første tallet (1) angir kvadrant, andre tallet (3) angir tannens plassering innen kvadranten.

For melketennene brukes tallene 1 til 5 i hver kvadrant, siden premolarer og visdomstenner ikke finnes i melketannsettet:

• 1 = sentral incisiv
• 2 = lateral incisiv
• 3 = canin
• 4 = første molar (melkemolar)
• 5 = andre molar (melkemolar)

Her vil for eksempel 5:2 bety øvre venstre lateral incisiv i melketannsettet.

Hvordan man teller:
– Man starter alltid fra midtlinjen og teller utover.
– I overkjeven telles det fra midtlinjen til høyre (kvadrant 1) og til venstre (kvadrant 2).
– I underkjeven telles det fra midtlinjen til venstre (kvadrant 3) og til høyre (kvadrant 4).

Denne nummereringen er internasjonalt standardisert (FDI-systemet) og brukes både i klinikk og undervisning.

Tannutvikling

Tannutviklingen starter tidlig i fosterlivet. Først dannes melketennene, som normalt bryter frem fra seks måneders alder og er ferdig utviklet rundt tre års alder. Melketannsettet består av 20 tenner: åtte incisiver (fortenner), fire caniner (hjørnetenner) og åtte molarer (jeksler). Fra seksårsalderen begynner melketennene gradvis å felles og erstattes av det permanente tannsettet på 32 tenner. Dette inkluderer i tillegg til fortenner, hjørnetenner og molarer også premolarer (små jeksler) som ikke finnes i melketannsettet.

Hele prosessen er nøye regulert og innebærer samspill mellom epitelceller og mesenkymceller som danner tannknoppen. Utviklingen styres av signalmolekyler og gener som bestemmer både tennenes form og tidspunkt for frembrudd.

Tannutviklingen starter tidlig i fosterlivet, allerede rundt uke 6 i svangerskapet. Utgangspunktet er dental lamina, et epitelbånd i kjevens slimhinne som gir opphav til de første tannanleggene. Herfra utvikles det en serie trinn som leder til ferdig dannede tenner.

De klassiske stadiene i tannutviklingen er:

• Knoppstadiet (bud stage): Epitelceller vokser ned i underliggende mesenkym og danner små knopper. Dette markerer starten på dannelsen av hver enkelt tann.
• Kappestadiet (cap stage): Knoppen utvikler en hul form som omslutter en ansamling av mesenkymceller kalt dentale papilla. Rundt dette dannes også et ytre lag, dentalfollikkelen, som senere gir opphav til periodontale strukturer.
• Klokkestadiet (bell stage): Epitelcellene differensierer videre. I indre emaljeepitel dannes ameloblaster, som produserer emalje. I den dentale papilla differensierer celler til odontoblaster, som produserer dentin. Samspillet mellom disse celletypene sikrer at emalje og dentin dannes koordinert.
• Apposisjons- og modningsstadiet: Dentin og emalje legges lagvis, mineraliseres og modnes. Samtidig dannes pulpa og roten vokser frem. Hertwigs epiteliale rotskjede styrer rotdannelsen.

Når kronen er ferdig utviklet, bryter tannen frem i munnhulen gjennom erupsjon. Dette skjer ved at den beveger seg gradvis oppover samtidig som bein og bløtvev rundt resorberes.

Hele prosessen er nøye regulert av signalmolekyler, blant annet fra BMP-, FGF-, Shh- og Wnt-familiene, som styrer celledeling, differensiering og mønsterdannelse. Dette genetiske kontrollsystemet avgjør både når tannanleggene aktiveres, hvilken form tannen får, og rekkefølgen for frembrudd.

Tennenes funksjon

Tennene er spesialiserte organer som er tilpasset flere ulike oppgaver i munnhulen. Deres viktigste funksjon er å bearbeide maten mekanisk før svelging, men de spiller også en sentral rolle i tale, estetikk og sosial kommunikasjon.

Den mekaniske bearbeidingen av maten skjer gjennom et samspill mellom ulike tannformer:

• Incisivene (fortennene) er flate og skarpe og fungerer som “kniver” som deler og klipper opp maten.
• Caninene (hjørnetennene) har en spiss utforming som gjør dem egnet til å rive og holde fast i mat med høy motstand, som kjøtt.
• Premolarene (småjekslene) har både skjæreflater og tyggeknaster og fungerer som overgangstenner som både river og maler.
• Molarene (jekslene) har brede tyggeflater med flere knaster som er spesialiserte på å knuse og male maten til mindre partikler, slik at fordøyelsesenzymene får større angrepsflate.

Utover den rent fordøyelsesrelaterte funksjonen har tennene også flere andre roller. De gir støtte til lepper og kinn, noe som er avgjørende for å opprettholde ansiktets form og proporsjoner. Tap av flere tenner kan derfor føre til innfallende kinn og endret ansiktsfasong.

Tennene er dessuten essensielle for tale og fonetikk. Mange språklyder, som for eksempel “t” og “s”, krever presis kontakt mellom tunge og tenner. Barn som mangler melketenner i en overgangsperiode, eller voksne som mister permanente tenner, kan oppleve at uttalen påvirkes.

En ofte undervurdert funksjon er den psykososiale betydningen. Et komplett og rent tannsett oppfattes i mange kulturer som et tegn på helse og velvære. Smilet er en viktig del av sosial kommunikasjon, og tap eller skade på tenner kan gi redusert selvtillit og sosial tilbaketrekking.

Smakssansen

Smakssansen er en av de viktigste sansekvalitetene i munnhulen og fungerer i tett samspill med luktesansen. Den gjør det mulig å skille mellom ulike næringsstoffer, registrere potensielt skadelige stoffer og bidrar til å styre både appetitt og fordøyelse.

På tungens overflate finnes flere typer papiller.
Papilla circumvallatae er store papiller som ligger bakerst på tunga, vanligvis rundt tolv i antall, hver med et stort antall smaksløker.
Papilla fungiforme ligger spredt på tungespissen og sidekantene, og selv om hver papille bare inneholder noen få smaksløker, finnes det flere hundre av dem.
Papilla foliata ligger på sidene bak på tunga og kan inneholde mange tusen smaksløker. I tillegg finnes papilla filiformis, som ikke inneholder smaksløker, men som har en mekanisk funksjon ved å øke friksjon og gripeevne.

En smaksløk består av spesialiserte epitelceller organisert rundt en liten smakspore. Hver smaksløk inneholder 50–100 sanseceller som har reseptorer for ulike smaksmodaliteter. De klassiske smakskvalitetene er søtt, surt, salt, bittert og umami. Nyere forskning peker på at fett og kalsium også kan oppfattes gjennom egne reseptormekanismer.

Selv om smakscellene er spesialisert, er de fleste smaksløker i stand til å registrere flere smaker. Smaksinntrykk formidles via tre hjernenerver: nervus facialis (VII) for tungespissen og fremre del, nervus glossopharyngeus (IX) for bakre del av tunga, og nervus vagus (X) for smaksløker i svelg og strupe. Impulsene ledes til nucleus tractus solitarius i hjernestammen, videre til thalamus og til slutt til insula og orbitofrontal cortex, der den bevisste smakssansen oppstår.

Smakssansen påvirkes av en rekke faktorer.
Alder reduserer antall smaksløker og sensitivitet.
Legemidler, som antidepressiva, blodtrykksmidler og kolesterolsenkende midler, kan hemme smaksopplevelse. Sykdommer som virusinfeksjoner, nyresvikt, leversykdom, endokrine forstyrrelser og kreft kan endre smakssansen, det samme kan tilstander som burning mouth syndrome.
Vitaminmangel, spesielt sink, og munntørrhet gir også nedsatt smak.

Viktig er også at rundt 80 % av smaksopplevelsen egentlig er lukt – det vil si aroma – slik at nedsatt luktesans ofte oppleves som tap av smak.

Orofaciale smerter

Smerter i munn og ansikt utgjør et komplekst klinisk felt fordi de kan ha mange ulike opphav. Pasienter opplever ofte at smerte lokaliseres til en tann, men smertekilden kan like gjerne ligge i andre strukturer i munnhulen, kjeven eller nærliggende nerver og muskler.

Den vanligste årsaken er odontogen smerte, altså smerter som stammer fra tennene eller deres støttevev. Eksempler er pulpitt, apikal periodontitt eller akutte infeksjoner. Smerten her er ofte skarp, godt lokalisert og forverres ved tyggetrykk eller temperaturendringer.

Ikke-odontogene smerter kan være langt mer kompliserte.
Myofascielle smerter fra tyggemuskulatur, temporomandibulær dysfunksjon (TMD), trigeminusnevralgi eller nevropatiske smerter etter kirurgiske inngrep kan gi symptomer som pasienten selv tolker som tannverk. Slike smerter kan være brennende, stikkende eller konstante og er ofte vanskeligere å lokalisere.

Det er også viktig å være oppmerksom på at smerter i munn og ansikt kan være referert fra helt andre regioner, for eksempel øre, bihuler, nese eller hals. Systemiske tilstander som migrene eller nevrologiske sykdommer kan dessuten manifestere seg med orofaciale symptomer.

Denne kompleksiteten gjør orofaciale smerter til en diagnostisk utfordring. For tannhelsepersonell er det derfor avgjørende å vurdere helheten, inkludert anamnese, klinisk undersøkelse og eventuelle supplerende undersøkelser, før behandling igangsettes.