Her lærer du systematisk hvordan du utfører en abdominalundersøkelse, trinn for trinn. Du får oversikt over hva du skal gjøre, hvordan du behandler pasienten, og hvordan du utfører undersøkelsen trygt og respektfullt.
I de utvidbare seksjonene under hvert trinn finner du forklaringer på hvorfor vi gjør det vi gjør. Ikke for at du skal huske alt utenat, men for at du skal forstå hva du faktisk undersøker.
Håper det er nyttig.
Pasientforberedelse
Før undersøkelsen starter, må pasienten ligge godt til rette på undersøkelsesbenken med avslappet bukmuskulatur. Overkroppen skal være avkledd og bukselinningen åpnes og dras litt ned for å frilegge nedre abdomen. Det er viktig at pasienten har tømt urinblæren, og undersøkeren skal alltid stå på pasientens høyre side.
Et viktig prinsipp er at auskultasjon skal utføres før palpasjon, da berøring kan stimulere tarmperistaltikken og dermed forstyrre auskultasjonsfunnene.
Trinn 1: Inspeksjon
Undersøkelsen starter med en nøye visuell vurdering av abdomen. Dette gir ofte de første kliniske hintene om underliggende patologi – og det er helt smertefritt for pasienten.
Se systematisk på:
- Hudforandringer: arr, strekkmerker (striae), utslett, venetegninger (f.eks. caput medusae), blåmerker eller fargeendringer
- Navlens utseende og plassering: tegn på brokk, inflammasjon eller retraksjon
- Konturer og symmetri: buler, knuter eller forskyvninger
- Synlig peristaltikk: særlig over tynntarmen
- Pulsasjoner: spesielt i epigastriet (aorta abdominalis)
- Respirasjonsbevegelser: redusert bevegelighet kan indikere peritoneal irritasjon
Ved å observere magen før berøring kan vi oppdage flere viktige tegn på sykdom. Hudforandringer kan avsløre tidligere kirurgi i form av arr, eller tegn på systemisk sykdom som gulsott (gul hud ved leversykdom) eller blåmerker (som kan tyde på indre blødning).
Utvidede vener rundt navlen, kalt caput medusae, skyldes ofte økt trykk i portvenen (portahypertensjon). Dette skjer vanligvis ved skrumplever, der blodet møter motstand i leveren og presses gjennom overfladiske vener i huden.
Navlens utseende og plassering vurderes nøye. En utstående navle kan skyldes navlebrokk. Hvis den samtidig pulserer tydelig, bør man vurdere abdominalt aortaaneurisme – en farlig utvidelse av hovedpulsåren i magen, særlig hos eldre.
Peristaltiske bevegelser i tarmen skal normalt ikke være synlige. Hvis man ser tydelige bølgende bevegelser, kan det være et tegn på at tarmen prøver å presse innholdet forbi en mekanisk hindring – altså tarmobstruksjon. Om magen ligger helt stille og man senere ikke hører tarmlyder, kan det tyde på paralytisk ileus, der tarmen har mistet sin evne til å bevege seg.
Bukens form og symmetri gir også informasjon. En asymmetrisk buk, eller en synlig utfylling i én region, kan skyldes ascites (væskeansamling), tumor eller forstørrede organer.
Til slutt ser vi på bevegelser under respirasjon. Ved peritoneal irritasjon (som ved peritonitt eller appendisitt) vil pasienten ofte holde igjen pustebevegelsene i den smertefulle delen av magen – et viktig klinisk funn.
Trinn 2: Auskultasjon
Auskultasjon skal alltid utføres før palpasjon og perkusjon, fordi fysisk berøring av magen kan stimulere tarmaktiviteten og gi et misvisende inntrykk av lydene. Pasienten bør ligge avslappet og puste rolig mens du lytter.
Tarmlyder
Plasser stetoskopet i flere ulike punkter, spesielt under og rundt navlen, og lytt i minst 10–30 sekunder på hvert sted. Normale tarmlyder er klukkende, uregelmessige og svake, og representerer peristaltiske bevegelser og bevegelse av luft og væske.
- Høyfrekvente, metalliske og klingende lyder kan være tegn på mekanisk ileus, der tarmen forsøker å presse innholdet forbi en fysisk hindring.
- Fravær av tarmlyder i over ett minutt kan tyde på paralytisk ileus, en tilstand hvor tarmen har sluttet å bevege seg, ofte som følge av betennelse, infeksjon, traume eller elektrolyttforstyrrelser.
Karsus (vaskulære bilyder)
Etter vurdering av tarmlyder, lytt over store arterier i abdomen for å avdekke turbulent blodstrøm – kjent som karsus. Slike lyder kan tyde på arteriell stenose eller aneurismer.
Lytt over følgende steder:
- Aorta abdominalis – midtlinjen, rett over navlen
- Aa. renales – bilateralt på høyde med L1–L2, litt lateralt for aorta
- Aa. iliaca – i nedre del av abdomen, medialt for crista iliaca og SIAS
Normalfunn er fravær av suselyder.
Auskultasjon utføres før noen annen form for berøring av magen.
Dette er viktig fordi både palpasjon og perkusjon kan stimulere tarmperistaltikken og dermed endre de naturlige lydene vi ønsker å lytte etter. Ved å lytte først får vi et mest mulig upåvirket bilde av tarmens egen aktivitet.
Når vi bruker stetoskopet, er målet først og fremst å vurdere tarmlyder – altså de lydene som oppstår når luft og væske beveger seg gjennom tarmen. Disse lydene høres best i nedre del av abdomen, og bør sjekkes i flere punkter. Normale tarmlyder er svake, uregelmessige og klukkende.
Dersom man hører høyfrekvente, metalliske og klingende lyder, kan dette tyde på mekanisk ileus, hvor tarmen forsøker å presse innholdet forbi en fysisk hindring. På andre siden kan fravær av tarmlyder over flere minutter kan tyde på paralytisk ileus, altså en tilstand der tarmens bevegelse har stoppet opp – ofte som følge av infeksjon, traume eller elektrolyttforstyrrelser.
I tillegg til tarmlyder, auskulterer vi etter karsus, altså vaskulære bilyder som kan høres over store blodårer. Disse lydene oppstår når blodet strømmer gjennom trange kar og blir turbulent – akkurat som en bekk som bruser når den møter en innsnevring. Vi lytter derfor over:
- Aorta abdominalis (midtlinjen over navlen)
- Aa. renales (like lateralt for aorta, på L1–L2-nivå)
- Aa. iliaca (nedre abdomen, medialt for crista iliaca)
Hvis man hører susing over disse områdene, kan det tyde på arteriell stenose, altså trange blodårer – for eksempel ved nyrearteriestenose eller aterosklerose.
Trinn 3: Perkusjon – generell
Perkusjon utføres systematisk over de ni abdominalregionene.
Rekkefølgen er litt opp til enhver, så lenge det gjøres systematisk.
- Tympanittisk lyd er normalt og indikerer gass i tarmen
- Dempet lyd kan tyde på væske, tumor eller full mage/tarm
Spesifikke strukturer vurderes:
- Levergrense perkuteres på høyre side – forventet demping under costalbuen
- Milten perkuteres under venstre costalbue ved mistanke om splenomegali
Perkusjon gir viktig informasjon om hva som befinner seg under bukveggen, uten at vi trenger å se eller kjenne direkte. Når vi slår lett på magen med fingrene, tolker vi lyden som produseres – og lyden avhenger av hva som er under: luft, væske, fast vev eller organ.
En tympanittisk lyd – altså hul og resonnerende – er normalt over store deler av abdomen, fordi det vanligvis er luft i tarmen. Hvis vi i stedet hører en dempet lyd, kan det bety at det er noe annet enn luft der. Det kan være væske, som ved ascites, eller en masse som en tumor eller et forstørret organ. Også en full ventrikkel eller tarm kan gi demping.
Perkusjon brukes også for å vurdere spesifikke organer:
- På høyre side perkuteres leverens øvre og nedre grense. Normalt høres en tydelig overgang fra tympanisk til dempet lyd når man beveger seg fra tarm til lever. For høy eller lav levergrense kan tyde på hepatomegali eller leveratrofi.
- På venstre side, under costalbuen, kan man forsøke å perkutere milten, særlig hvis det er mistanke om splenomegali. Normalt vil dette området også gi tympanittisk lyd (fra tarm), men hvis milten er forstørret, kan man høre dempning der hvor det ellers skulle vært luft.
Kort sagt: perkusjon hjelper oss å kartlegge hva som finnes under bukveggen, hvor det ligger, og om det er normalt i størrelse og plassering. Det fungerer også som en veiviser for hvor vi skal være ekstra oppmerksomme når vi palperer etterpå., altså trange blodårer – for eksempel ved nyrearteriestenose eller aterosklerose.
Trinn 4: Palpasjon – generell
Palpasjon utføres med flate, samlede fingre, og alltid i et systematisk mønster over de ni abdominalregionene. Pasienten bør være mest mulig avslappet – noe som forutsetter god kommunikasjon og at du spør om ubehag underveis.
FØRST: Spør om pasienten har vondt.
Undersøkelsen starter med overflatisk palpasjon, der du vurderer om pasienten har ømhet, muskulært forsvar (reflektorisk spenning) eller generell muskelrigiditet.
Dette kan være tegn på peritoneal irritasjon.
Følg nøye med på pasientens ansiktsuttrykk og kroppsspråk – det kan gi viktig informasjon om ubehag, også der pasienten ikke sier noe.
Dyp palpasjon gjennomføres i samme mønster, men med økt trykk. Her vurderer du om det finnes dyptliggende ømhet, palperbare oppfylninger, eller forstørrede organer.
Forsøk å identifisere tydelige masser og avgjør om de er bevegelige, faste, ømme eller glatte.
Palpasjon er ofte den mest informative delen av den kliniske abdominalundersøkelsen. Den gir mulighet til å oppdage både ømme områder, forsvar, peritoneal irritasjon, oppfylninger og organforstørrelse – og kombinerer både observasjon og klinisk vurdering.
Ved å starte med overflatisk palpasjon, vurderer vi om pasienten reagerer med reflektorisk muskelspenning (forsvar), eller gir uttrykk for lokal ømhet. Disse funnene er typiske ved peritonitt, for eksempel ved appendisitt, kolecystitt, eller perforert ulcus. Forsvaret kommer av at bukmuskulaturen automatisk spenner seg for å beskytte et irritert bukhinneområde.
Dyp palpasjon brukes for å kjenne etter strukturer lenger ned, som forstørrede organer, tumorer eller abscesser. Du vurderer om det er noen masser, og om de er faste eller myke, ømme eller uømme, bevegelige eller fikserte. Alt dette gir informasjon om hva slags struktur det kan være – for eksempel en glatt, bevegelig cyste versus en fast, uøm tumor.
Det er avgjørende å spørre pasienten om smerte før du begynner, og å observere ansiktsuttrykk og kroppsspråk nøye – mange pasienter forsøker å undertrykke smerte eller ikke sier fra før du trykker på riktig sted. God kommunikasjon og rolig teknikk gjør at pasienten slapper mer av, og du får mer pålitelige funn.
En systematisk tilnærming til palpasjon gjør det også lettere å lokalisere funn presist og dokumentere dem riktig i en kollegial rapport.r vi skal være ekstra oppmerksomme når vi palperer etterpå., altså trange blodårer – for eksempel ved nyrearteriestenose eller aterosklerose.
Trinn 5 – Organspesifikk undersøkelse
Leverundersøkelse
Perkusjon av leveren
Be pasienten ligge flatt og puste rolig. Perkuter i midtclaviculærlinjen på høyre side, ovenfra og ned. Du skal identifisere overgangen fra lungelyd (resonant) til dempning (levervev). Deretter perkuteres nedenfra og opp for å finne nedre levergrense. Den normale perkusjonslengden er ca. 6–12 cm i midtclaviculærlinjen.
Palpasjon av leveren
Plasser høyre hånd under høyre costalbue med fingrene pekende oppover, og venstre hånd bak pasientens høyre nedre thorax for støtte. Be pasienten puste dypt inn mens du trykker forsiktig inn og opp. Følg med på om leverkanten fanges under fingrene i inspirasjon. Vurder:
- Størrelse (om den er forstørret)
- Konsistens (myk, fast, knudrete)
- Ømhet
Leveren er delvis beskyttet under ribbena og kan derfor ikke alltid palperes. Men ved hepatomegali (forstørret lever) vil den stikke nedenfor costalbuen og kunne kjennes. Vi perkutere først for å vite omtrent hvor leveren starter og slutter, slik at vi kan palperer mer presist.
En fast, ujevn eller knudrete lever kan være tegn på levercirrhose eller metastaser, mens en øm og forstørret lever kan indikere akutt hepatitt eller venøs stuvning ved hjertesvikt. Palpasjon under inspirasjon utnytter leverens naturlige bevegelse – den presses ned av diafragma og kan lettere fanges av fingrene dine.ppmerksomme når vi palperer etterpå., altså trange blodårer – for eksempel ved nyrearteriestenose eller aterosklerose.
Miltundersøkelse
Perkusjon av milten
Milten ligger bak venstre costalbue og er vanligvis ikke palpabel eller tydelig ved perkusjon. Men ved mistanke om splenomegali, kan du perkutere i fremre aksillærlinje i venstre flanke og oppover mot midtaxillærlinjen. Dempet lyd der det normalt skal være tympani kan tyde på forstørret milt.
Palpasjon av milten
Be pasienten ligge flatt og puste dypt inn. Stå på pasientens høyre side og bruk begge hender: venstre hånd bak pasientens venstre nedre ribben for støtte, og høyre hånd under venstre costalbue. Under inspirasjon presser du forsiktig inn og opp. En kraftig forstørret milt kan bevege seg nedover og medialt, og bli palpabel.
Milten ligger vanligvis godt skjult bak ribbena og kan ikke palperes hos friske personer. Når milten vokser (f.eks. ved mononukleose, leukemi, portal hypertensjon eller hemolytiske sykdommer), vil den utvide seg mot navlen og nedover, og dermed kunne kjennes med hånden.
Ved å perkutere først, får du mistanke om utvidelse før du begynner å palpere. Palpasjon med to hender gjør det mulig å løfte milten frem og fange den under inspirasjon. En øm milt kan bety akutt inflammasjon, mens en stor, uøm milt ofte skyldes kronisk tilstand.
Aorta abdominalis
Palpasjon av aorta
Be pasienten ligge avslappet med bøyde knær. Legg begge hender horisontalt på hver side av midtlinjen, like over navlen, og press dypt. Du skal kjenne en pulserende struktur under fingrene. Vurder både:
- Pulsstyrke
- Bredde (diameter)
Normalt skal aorta føles som en moderat pulserende streng og ha en bredde under 5–6 cm. Ved tvil bør det vurderes med ultralyd.
Abdominalt aortaaneurisme (AAA) er en potensielt livstruende tilstand der aorta utvider seg og kan sprekke. Det er som regel asymptomatisk, og kan oppdages som en brei, kraftig pulserende masse i epigastriet. Derfor palperer vi aorta hos eldre pasienter, pasienter med kardiovaskulær risikoprofil eller ved uklare magesmerter.
Dersom man kjenner bred pulsering, særlig hos en tynn person, og diameter føles økt, skal pasienten henvises til bildediagnostikk (ultralyd eller CT).
Undersøkelse av lysker (brokkvurdering)
Palpasjon for brokk
Be pasienten hoste lett mens du palperer rett over og medialt for lyskebåndet, gjerne i stående stilling først, deretter liggende. Føl etter om det skyves noe frem mot fingrene dine. Sammenlign høyre og venstre side.
Lyskebrokk er en utposning av bukinnhold gjennom et svakt punkt i bukveggen, og er vanligst hos menn. Palpasjon ved hosting kan fremprovosere brokket. Du skiller gjerne mellom:
- Indirekte brokk: lateralt i lyskekanalen
- Direkte brokk: medialt i bukveggen
- Femoralbrokk: under lyskebåndet (vanligere hos kvinner)
Ved mistanke om irredusibelt eller smertefullt brokk, skal pasienten vurderes akutt for eventuell inkarserasjon.
Nyrelosjer – vurdering av bankeømhet
Bankeømhet (indirekte perkusjon)
For å vurdere nyrene for tegn til inflammasjon eller annen patologi, utfører du indirekte perkusjon over nyrelosjene:
- Be pasienten sitte opp eller ligge på siden (sittestilling gir ofte best tilgang).
- Plasser den ene hånden over costovertebrale vinkel – altså området der 12. ribben møter ryggmuskulaturen.
- Bruk den andre hånden til å slå lett med knyttet neve over hånden som ligger mot pasienten.
- Undersøk både venstre og høyre side, og spør pasienten om det gjør vondt.
Dette kalles “banking” over nyrelosjene, og brukes for å avdekke ømhet over nyrene.
Indirekte bankeømhet over nyrelosjene er en sensitiv test for infeksjon eller inflammasjon i nyrene, og brukes rutinemessig ved mistanke om pyelonefritt (nyrebekkenbetennelse) eller obstruktive tilstander som nyrestein.
Ved akutt pyelonefritt er pasienten ofte øm på én eller begge sider ved banking, og kan trekke seg unna eller gi uttrykk for smerte. Ved nyrestein (ureterolithiasis) kan det også være bankeømhet, men da kombinert med kolikksmerter, kvalme og bevegelsestrang.
Fravær av bankeømhet kan bidra til å utlukke nyrepatologi som årsak til magesmerter eller feber. Det er et enkelt, raskt og nyttig funn i allmennpraksis og akuttmottak.
Kollegialrapport med normalfunn
Inspeksjon viser en symmetrisk abdomen med normal hudfarge og ingen synlige strukturelle forandringer. Respirasjonsbevegelsene er normale, og det ses ingen tegn til peristaltikk, svulster, brokk eller arr.
Auskultasjon viser normale tarmlyder og fravær av patologiske karsus.
Perkusjon gir tympanittisk lyd over det meste av abdomen, med forventet demping over lever og milt. Abdomen er uøm ved perkusjon.
Palpasjon viser myk og uøm buk, ingen direkte eller indirekte ømhet, og ingen oppfylninger eller organomegali. Aorta palperes normalt og nyrelosjene er ikke bankeømme.
⚠️ Vanlige feil å unngå
Disse feilene er vanlige – men enkle å unngå med litt bevissthet:
- Glemmer å spørre om smerter før palpasjon
→ Risiko for å påføre unødvendig ubehag eller feilvurdere funn. - Starter med palpasjon før auskultasjon
→ Du kan stimulere tarmaktiviteten og ødelegge lydbildet. - Bruker for stive eller spisse fingre under palpasjon
→ Flate, samlede fingre gir bedre kontakt og mindre ubehag. - Presser for hardt for tidlig
→ Alltid overflatisk først, og observer pasientens reaksjon. - Overser pasientens ansikt og kroppsspråk
→ Mange viser tegn på ubehag før de sier det. - Hopper mellom teknikker uten struktur
→ Følg rekkefølgen: inspeksjon → auskultasjon → perkusjon → palpasjon → organvurdering. - Palperer for raskt og overfladisk
→ Ta deg tid i hver region – det er lett å gå glipp av små, men viktige funn.
Hva du kan få poeng for
Under OSKE vurderes du både på rekkefølge, undersøkelsesteknikk, kommunikasjon med pasienten og hvordan du rapporterer funnene dine. Poeng gis for det du faktisk gjør – og hvordan du gjør det. Basert på de siste 7 år med abdominalundersøkelse på OSKE har jeg samlet hovedpunktene du vurderes på. Poengene på siden er kun eksempler, men er basert på tidligere eksamener:
| Kategori | Hva vurderes | Eksempel på poeng |
|---|---|---|
| Introduksjon og pasientkontakt | Hilse på pasienten, introdusere deg selv, forklare hva du skal gjøre | 2 |
| Informere pasienten og sikre samtykke | 2 | |
| Riktig rekkefølge og flyt | Undersøkelse i rekkefølge: inspeksjon → auskultasjon → perkusjon → palpasjon | 4 |
| Rolig og systematisk fremgangsmåte | 4 | |
| Undersøkelsesteknikk | Inspeksjon: vurdering av hud, symmetri, pulsasjoner, peristaltikk | 2 |
| Auskultasjon: vurdering av tarmlyder og karsus | 2 | |
| Perkusjon: lydforhold, leverdempning | 2 | |
| Palpasjon: overflatisk og dyp, ømhet, oppfylninger | 2 | |
| Spør pasienten om smerter før palpasjon | 1 | |
| Observerer ansiktsuttrykk og kroppsspråk | 1 | |
| Organspesifikke undersøkelser | Perkusjon og palpasjon av lever | 2 |
| Palpasjon etter forstørret milt | 2 | |
| Bankeømhet over nyrelosjer | 2 | |
| Palpasjon av aorta | 2 | |
| Kollegial rapport | Faglig og strukturert muntlig rapport | 2 |
| Inneholder relevante funn fra alle deler | 2 | |
| Klinisk forståelse | Forstår hvorfor auskultasjon gjøres før palpasjon/perkusjon | 1 |
| Eksempel på svar: «For å unngå å stimulere peristaltikken og forvrenge lydene» |
Denne siden er utviklet av medisinstudent, og bygger på innhold fra medisinsk undervisning ved NTNU. Den er utarbeidet på grunnlag av:
- Undervisningsmanualer og ferdighetstrening ved NTNU
- Bates’ Guide to Physical Examination and History Taking
Bickley, L.S., 13. utgave, Wolters Kluwer (2021) - CAME-videoene (kliniske ferdighetsvideoer ved NTNU)
- Allmennmedisin
Steinar Hunskaar (red.), 4. utgave, Gyldendal Akademisk (2021)
Innholdet er bearbeidet og formulert for å gjøre klinisk undersøkelse lettere å forstå og bruke i praksis – som et pedagogisk supplement til det formelle pensumet.