Menstruasjonssyklusen er kroppens måte å forberede eggløsning og en mottakelig livmorslimhinne på, slik at graviditet kan oppstå. Samtidig sikrer den at slimhinnen avstøtes når befruktning ikke skjer. En full syklus varer i gjennomsnitt 28 dager, men alt mellom 23 og 35 dager regnes som normalt. Dag 1 er første dag med menstruasjonsblødning.

Syklusen styres av et samspill mellom hypothalamus, hypofysen og ovariene (HHO-aksen). Hypothalamus sender pulser av GnRH til hypofysen, som svarer med å skille ut FSH og LH. Disse gonadotropinene virker på eggstokkene, der granulosa- og thecaceller produserer østrogen og progesteron. Hormonene påvirker både modningen av follikler og oppbyggingen av endometriet, og gir samtidig tilbakemelding oppover i aksen slik at neste trinn i syklusen kan utløses til riktig tid.

Det gir mening å se syklusen fra to perspektiver som foregår parallelt: i ovariet gjennomgår follikler modning, eggløsning og dannelse av corpus luteum; i livmoren bygges endometriet opp, modnes og avstøtes. Follikkelfasen strekker seg fra dag 1 til eggløsning og varierer mest i lengde mellom personer og mellom sykluser. Lutealfasen, fra eggløsning til neste menstruasjon, varer oftest rundt 14 dager og er mer konstant. Denne forskjellen forklarer hvorfor noen har kortere eller lengre sykluser uten at det er patologisk.

Østrogen dominerer mot slutten av follikkelfasen og stimulerer vekst av endometriet og endringer i cervixslimet som fremmer transport av spermier. Etter eggløsning overtar progesteron, som gjør slimhinnen sekretorisk og mottakelig for implantasjon. Når corpus luteum tilbakedannes i en ikke-gravid syklus, faller nivåene av progesteron og østrogen, spiralarteriene trekker seg sammen, og den funksjonelle delen av endometriet avstøtes som menstruasjon.

Hormonell regulering: hypothalamus–hypofyse–ovarie-aksen (HHO-aksen)

Menstruasjonssyklusen styres av et hierarkisk hormonsystem som involverer hypothalamus, hypofysen og ovariene. Disse tre nivåene kommuniserer gjennom frigjøring og hemming av hormoner som påvirker hverandre gjensidig. Systemet kalles hypothalamus–hypofyse–ovarie-aksen (HHO-aksen) og sørger for at eggmodning, eggløsning og forandringer i livmorslimhinnen skjer i riktig rekkefølge.

Hypothalamus

GnRH (gonadotropinfrigjørende hormon) er et lite peptidhormon (decapeptid) laget av nevroner i hypothalamus. Det fraktes via hypofysens portåresystem til forlappen, hvor det binder seg til GnRH-reseptorer på de gonadotrope cellene og stimulerer syntese og frisetting av LH og FSH.

GnRH skilles fysiologisk ut i pulser, omtrent hvert 60–90. minutt i follikkelfasen. Pulsfrekvens og -amplitude bestemmer hypofysens respons: raske pulser favoriserer LH-frisetting, langsommere pulser favoriserer FSH. Kontinuerlig (ikke-pulsatil) GnRH fører derimot til nedregulering av reseptorer og hemming av LH/FSH.

Pulsaktiviteten påvirkes av energistatus, stress og hormonsignaler fra kroppen. Lav energitilgjengelighet, underernæring eller psykisk/fysiologisk stress (bl.a. via leptin, insulin og kortisol) kan dempe GnRH-sekresjonen. Dette kan gi redusert LH/FSH, sviktende follikkelmodning og hypothalamisk amenoré.

Hypofysen

Hypofysen (pituitærkjertelen) ligger like under hypothalamus og fungerer som bindeleddet mellom hjernen og de hormonproduserende organene. Når GnRH (gonadotropinfrigjørende hormon) når frem til hypofysens forlapp via portåresystemet, stimulerer det en bestemt celletype kalt gonadotrope celler. Disse cellene lager og frigjør hormonene LH (luteiniserende hormon) og FSH (follikkelstimulerende hormon) i den samme pulserende rytmen som GnRH sendes ut i.

Etter at LH og FSH er frigjort, føres de ut i små blodårer i hypofysen og videre inn i kroppens vanlige blodkretsløp. Med blodstrømmen transporteres de til ovariene (eggstokkene), som får blod via arteria ovarica. Her diffunderer hormonene ut av blodårene og binder seg til spesifikke reseptorer på overflaten av cellene i folliklene.

FSH stimulerer de såkalte granulosacellene, som ligger tett rundt den voksende eggcellen i follikkelen. Disse cellene inneholder enzymet aromatase, som omdanner mannlige kjønnshormoner (androgener) til østrogen.

LH virker på et annet cellelag i follikkelveggen, de såkalte thecacellene. Thecacellene produserer androgenforstadier som androstenedion og testosteron. Disse stoffene diffunderer deretter over til granulosacellene, som – ved hjelp av aromatase – omdanner dem til østrogen.

Dette samarbeidssystemet mellom de to celletypene og de to hormonene kalles two-cell–two-gonadotropin-modellen, og det danner selve grunnlaget for østrogenproduksjonen i en voksende follikkel.

Ovariene

I ovariene gir hormonene fra hypofysen direkte signaler til folliklene. Tidlig i syklusen fører FSH til vekst av flere follikler, men etter hvert vil bare én bli dominant og fortsette å vokse. Denne follikkelen produserer stadig mer østrogen, som gir to viktige effekter:

Lokal effekt: Østrogen stimulerer videre vekst av granulosacellene og modning av follikkelen.
Systemisk effekt: Østrogen virker på hypofysen og hypothalamus med en negativ feedback, som hemmer FSH og hindrer at flere follikler modnes samtidig.

Når østrogennivået når en kritisk høy terskel midt i syklusen, skifter mekanismen fra negativ til positiv feedback. Dette fører til den karakteristiske LH-toppen, som utløser eggløsningen omtrent 24–36 timer senere. Samtidig hemmes FSH, slik at bare den modne follikkelen slipper egget.

Etter eggløsning danner de gjenværende granulosacellene corpus luteum, som begynner å produsere progesteron og mindre mengder østrogen. Disse hormonene stabiliserer endometriet og hemmer videre GnRH-, LH- og FSH-sekresjon, slik at nye follikler ikke modnes i samme syklus. Når corpus luteum etter to uker tilbakedannes, faller hormonproduksjonen, og den negative feedbacken oppheves. Dette gjør at FSH igjen stiger og setter i gang en ny syklus.

Tilbakekoblingsmekanismer

Reguleringen av syklusen bygger på veksling mellom negativ og positiv hormonell tilbakekobling:

Negativ feedback: Lave nivåer av østrogen og progesteron i starten av syklusen fører til økt utskillelse av FSH og LH. Når hormonene senere stiger, hemmes hypofysen igjen.
Positiv feedback: Når østrogennivået blir høyt nok, stimulerer det i stedet hypofysen, noe som utløser LH-toppen og eggløsning.
Etter eggløsning gjenopprettes negativ feedback under påvirkning av progesteron, som stabiliserer endometriet og holder GnRH-aktiviteten lav til corpus luteum tilbakedannes.

Denne sykliske variasjonen i hormonene forklarer rekkefølgen av hendelser i menstruasjonssyklusen og gjør det mulig å forstå når follikkelmodning, eggløsning og menstruasjon finner sted.

Ovarialsyklusen

Ovarialsyklusen beskriver endringene som skjer i eggstokkene fra starten av menstruasjonen til neste menstruasjon. Den deles inn i tre hovedfaser: follikkelfasen, eggløsningsfasen og lutealfasen. Hver fase styres av bestemte hormonelle signaler og har karakteristiske forandringer i både folliklene og hormonproduksjonen.

Follikkelfasen

Follikkelfasen starter på dag 1 av menstruasjonen og varer frem til eggløsningen, vanligvis rundt dag 14 i en 28-dagers syklus. I denne fasen er nivåene av østrogen og progesteron lave, noe som fører til økt utskillelse av FSH fra hypofysen. FSH stimulerer modningen av flere follikler i ovariene, men etter kort tid blir én follikkel dominant og fortsetter å vokse, mens de andre gjennomgår atresie.

Den dominerende follikkelen består av en primær oocytt omgitt av granulosaceller og thecaceller. Under påvirkning av FSH og LH produserer disse cellene stadig mer østrogen. Østrogen stimulerer samtidig vekst av endometriet og forbereder livmoren på en mulig implantasjon. Etter hvert som østrogennivået stiger, hemmer det FSH-sekresjonen fra hypofysen slik at ingen nye follikler modnes.

Mot slutten av follikkelfasen når østrogenkonsentrasjonen en høy terskelverdi. Denne vedvarende stigningen endrer hypothalamus sin respons og skaper en positiv feedback som utløser en kraftig LH-stigning fra hypofysen. LH-toppen markerer overgangen til eggløsningsfasen.

Eggløsningsfasen

Eggløsningsfasen er kort og varer bare 24–48 timer. Den utløses av den plutselige økningen i LH, som fører til strukturelle endringer i den modne follikkelen. Follikkelveggen svekkes, væsketrykket øker, og oocytten frigjøres fra ovariet.

Ved eggløsning har oocytten fullført første meiotiske deling og er blitt en sekundær oocytt som straks går inn i meiose II, men stopper igjen i metafase. Denne delingen fullføres bare dersom befruktning skjer.

Etter frigjøring fanges eggcellen opp av fimbriene på egglederen og transporteres mot livmoren. Den kan befruktes i løpet av de neste 12–24 timene. Dersom befruktning ikke finner sted, degenererer oocytten raskt.

Lutealfasen

Etter eggløsning omdannes restene av follikkelen til corpus luteum. Denne strukturen produserer store mengder progesteron og mindre mengder østrogen. Progesteronet stabiliserer endometriet og stimulerer kjertlene i slimhinnen til å produsere glykogenrikt sekret som kan støtte et befruktet egg.

Lutealfasen varer omtrent 14 dager hos de fleste kvinner, uavhengig av total sykluslengde. Dersom befruktning ikke skjer, vil corpus luteum gradvis degenerere til et arrvev kalt corpus albicans. Når dette skjer, faller nivåene av progesteron og østrogen. Det hormonelle fallet fører til sammentrekning av spiralarteriene i endometriet, redusert blodforsyning og vevsnekrose. Den funksjonelle delen av slimhinnen løsner og støtes ut som menstruasjonsblod.

Når hormonene faller, oppheves også den hemmende effekten på hypothalamus og hypofysen. FSH-nivået begynner å stige igjen, og en ny follikkelrekruttering starter. Dermed innledes en ny syklus.

Endometriets syklus

Endometriets syklus beskriver de morfologiske og funksjonelle endringene som skjer i livmorslimhinnen gjennom menstruasjonssyklusen. Disse endringene følger de hormonelle variasjonene som oppstår i ovarialsyklusen. Endometriet deles histologisk i to lag: stratum basalis, som ligger innerst mot myometriet og forblir intakt gjennom hele syklusen, og stratum functionalis, som bygges opp og støtes av igjen hver måned. Det er stratum functionalis som gjennomgår de tre hovedfasene: menstruasjonsfase, proliferasjonsfase og sekresjonsfase.

Menstruasjonsfase (dag 1–5)

Menstruasjonsfasen innleder en ny syklus og oppstår når corpus luteum tilbakedannes og nivåene av progesteron og østrogen faller. Det lave hormonnivået fører til at spiralarteriene i endometriet trekker seg sammen. Blodforsyningen til den funksjonelle delen reduseres, og vevet går i nekrose. Slimhinnen løsner deretter lagvis og støtes ut sammen med blod og sekret gjennom skjeden.

Under menstruasjonen består utfloden av en blanding av blod, cellefragmenter og sekret, men normalt uten koagulering fordi fibrinolytiske enzymer i livmoren bryter ned koagler. Stratum basalis bevares og fungerer som grunnlag for regenerasjon av et nytt funksjonelt lag etter blødningen.

Proliferasjonsfase (dag 6–14)

Etter menstruasjonen øker FSH- og LH-nivåene, og folliklene i ovariene begynner å produsere mer østrogen. Østrogen stimulerer rask gjenoppbygging av endometriet. Kjertlene forlenges, epitelet blir flerlaget og rikt på mitoser, og spiralarteriene begynner å vokse inn i det nye funksjonelle laget.

Mot slutten av proliferasjonsfasen er endometriet vanligvis 2–3 mm tykt. Cervixsekretet blir samtidig mer tyntflytende og alkalisk, noe som letter passasjen av spermier. Denne fasen avsluttes idet østrogennivået når sin topp og LH-toppen utløser eggløsning.

Sekresjonsfase (dag 15–28)

Etter eggløsningen domineres syklusen av progesteron produsert av corpus luteum. Progesteron gjør endometriet tykkere og mer rikt på blodkar. Kjertlene blir slyngede og fylles med glykogen og proteiner som fungerer som næringsreserve for et eventuelt befruktet egg. Det skjer ingen ytterligere celledeling i denne fasen; slimhinnen går i stedet over til en sekretorisk og mottakelig tilstand.

Mot slutten av lutealfasen, dersom befruktning ikke har skjedd, faller nivåene av progesteron og østrogen. Dette fører til kontraksjoner i spiralarteriene og iskemi i den funksjonelle delen av endometriet. Vevet brytes ned, og menstruasjonen starter på nytt.

Endometriets syklus følger dermed de hormonelle endringene i ovarialsyklusen tett, og sammen sikrer de en koordinert forberedelse til, og avstøtning etter, en potensiell implantasjon.

Hormonenes samspill og effekter

Hormonene østrogen, progesteron, inhibin, aktivin og anti-Müllersk hormon (AMH) virker sammen for å regulere eggmodning, endometrieforandringer og hormonproduksjon i løpet av menstruasjonssyklusen. Hvert av disse hormonene har distinkte roller både lokalt i ovariene og systemisk i kroppen.

Østrogen

Østrogen produseres hovedsakelig i granulosacellene i ovariene under påvirkning av FSH. Den dominerende formen hos kvinner i fertil alder er østradiol (E2). Konsentrasjonen øker gradvis gjennom follikkelfasen og når sitt høyeste nivå rett før eggløsning.

Østrogen stimulerer proliferasjon av endometriet og vekst av spiralarteriene, øker antallet progesteronreseptorer i livmoren og gjør cervixslimet mer tyntflytende og alkalisk for å lette transport av spermier. I tillegg har østrogen systemiske effekter: det øker bentetthet, stimulerer proteinsyntese, øker HDL-kolesterol og senker LDL-kolesterol, samt påvirker humør og kroppstemperatur.

Når østrogennivået holder seg høyt i flere timer, endres hypothalamus’ respons fra negativ til positiv feedback. Dette utløser LH-toppen som forårsaker eggløsning. Etter eggløsningen synker østrogennivået noe, men stiger igjen moderat i lutealfasen på grunn av produksjon fra corpus luteum.

Progesteron

Progesteron produseres hovedsakelig i corpus luteum etter eggløsning og er det dominerende hormonet i lutealfasen. Det virker på endometriet ved å omdanne det proliferative vevet til en sekretorisk slimhinne som kan ta imot et befruktet egg. Progesteron reduserer samtidig myometriets kontraktilitet, slik at implantasjon ikke forstyrres.

Et karakteristisk trekk ved progesteron er at det øker kroppens basaltemperatur med omtrent 0,3–0,5 °C etter eggløsning. Dette brukes diagnostisk for å påvise lutealfasens start. Dersom graviditet ikke oppstår, faller progesteronnivået mot slutten av lutealfasen, og dette fallet utløser menstruasjonen.

Inhibin og aktivin

Inhibin og aktivin produseres i granulosacellene i ovariene og virker på hypofysen for å regulere FSH-sekresjonen. Inhibin hemmer FSH-frisetting, mens aktivin stimulerer den. Denne lokale reguleringen bidrar til å sikre at bare én follikkel blir dominant og at FSH-nivået synker mot slutten av follikkelfasen.

Anti-Müllersk hormon (AMH)

AMH produseres av granulosacellene i små, voksende follikler. Hormonet hemmer rekruttering av nye primordialfollikler og reduserer følsomheten for FSH i preantrale follikler. AMH fungerer derfor som en markør for ovariell reserve, det vil si hvor mange follikler som gjenstår i eggstokkene. Høye nivåer ses hos kvinner med mange små follikler, slik som ved polycystisk ovariesyndrom (PCOS), mens lave nivåer indikerer redusert follikkelreserve.

Gjennom hele syklusen virker disse hormonene i et balansert samspill. Østrogen dominerer i follikkelfasen og forbereder endometriet. LH-toppen utløser eggløsningen. Progesteron fra corpus luteum overtar i lutealfasen og gjør slimhinnen mottakelig. Når progesteron og østrogen faller, starter en ny syklus.

Oogenese og follikkelutvikling

Oogenesen beskriver utviklingen av kvinnens kjønnsceller fra fosterlivet til ferdig modent egg. Prosessen starter før fødselen og fullføres først ved eggløsning, og i noen tilfeller først etter befruktning. Follikkelutviklingen foregår parallelt og sikrer at oocytten får støtte fra omkringliggende celler gjennom hele modningsforløpet.

I ovariene hos det kvinnelige fosteret dannes oogonier fra primordiale kjønnsceller. Disse gjennomgår mitotiske delinger og danner millioner av celler. Rundt uke 20 i fosterlivet har antallet oocytter nådd sitt maksimum, omkring 6–7 millioner. På dette tidspunktet starter meiose I, men delingen stanser tidlig i profase I. Cellene som stoppes her, kalles primære oocytter og forblir i denne tilstanden helt til eggløsning finner sted mange år senere.

Etter hvert dør de fleste oocyttene gjennom atresi. Ved fødsel gjenstår omtrent 1–2 millioner, og ved pubertet omkring 300 000. Bare 400–500 av disse vil noensinne fullføre modningen og frigjøres ved eggløsning.

Follikkelmodning

Hver oocytt ligger omgitt av støtteceller i en struktur kalt en primordialfollikkel. Follikkelutviklingen skjer i flere trinn:

Primordialfollikkel: En primær oocytt omgitt av et enkelt lag flate granulosaceller.
Primærfollikkel: Granulosacellene blir kubiske, og det dannes en zona pellucida mellom oocytten og granulosacellene.
Sekundærfollikkel: Flere lag granulosaceller dannes, og rundt follikkelen utvikles et lag av thecaceller, som senere deles i theca interna og theca externa.
Tertiær (antral) follikkel: Det oppstår væskefylte hulrom som gradvis smelter sammen til et antrum.
Graafs follikkel (moden follikkel): Den modne follikkelen buler ut mot ovarieoverflaten og inneholder oocytten festet til en cellehaug kalt cumulus oophorus.

FSH stimulerer veksten av granulosacellene, mens LH stimulerer thecacellene til å produsere androgener som aromatiseres til østrogen i granulosacellene. Økende østrogennivåer fremmer vekst og modning av follikkelen frem til eggløsning.

Eggløsning og videre utvikling

Ved eggløsning fullfører den primære oocytten første meiotiske deling og danner en sekundær oocytt og et lite pollegeme. Den sekundære oocytten starter deretter meiose II, men stopper igjen i metafase. Denne delingen fullføres bare dersom befruktning skjer, da oocytten da danner et nytt pollegeme og blir til en moden ovum.

Etter eggløsningen omdannes restene av follikkelen til corpus luteum, som produserer progesteron og østrogen. Dersom befruktning ikke skjer, tilbakedannes corpus luteum til et arrvev kalt corpus albicans.

Tap av oocytter gjennom livet

Oocyttene reduseres gradvis i antall gjennom hele livet. Tapet skyldes kontinuerlig atresi, som ikke påvirkes av graviditet eller prevensjonsbruk. Ved overgangsalderen gjenstår svært få follikler, og den hormonelle stimuleringen er ikke lenger tilstrekkelig til å opprettholde sykliske prosesser.

Ovariereserve og AMH

Mengden små, voksende follikler gjenspeiler kvinnens ovariell reserve, som kan estimeres ved måling av anti-Müllersk hormon (AMH). Høye nivåer indikerer mange små follikler, mens lave nivåer tyder på redusert reserve. AMH brukes derfor klinisk i fertilitetsutredning og vurdering av ovarialfunksjon.

Oogenesen og follikkelutviklingen danner grunnlaget for menstruasjonssyklusen, der hormonene fra de modnende folliklene styrer både eggløsning og forandringer i livmorslimhinnen.

Livmoren

Livmoren (uterus) er et hult, muskulært organ som ligger midt i bekkenet mellom urinblæren og endetarmen. Den består av tre hovedlag som hver har sin funksjon: et ytre serøst lag (perimetriet), et tykt lag med glatt muskulatur (myometriet) og en indre slimhinne (endometriet).

Perimetriet er den ytterste hinnen og består av bindevev og serosa som dekker den delen av livmoren som ligger innenfor bukhinnen. Det beskytter organet og danner overgang til omkringliggende strukturer.

Myometriet utgjør mesteparten av livmorveggen og består av tettpakkede bunter med glatt muskulatur ordnet i flere lag. Muskelcellene kan både trekke seg sammen og vokse betydelig i størrelse, slik man ser under graviditet. Myometriet sørger for de rytmiske kontraksjonene under fødsel og de svakere sammentrekningene som bidrar til menstruasjonsblødningen.

Endometriet er det innerste laget, og det er her de sykliske forandringene finner sted. Slimhinnen består av et enkelt sylinderepitel og en underliggende bindevevsrik stroma med uterinkjertler. Endometriet deles i to lag:

Stratum basalis, som ligger innerst mot myometriet og forblir intakt etter hver menstruasjon. Dette laget inneholder celler som danner grunnlaget for regenerasjon av slimhinnen.
Stratum functionalis, som er det hormonfølsomme laget som bygges opp og støtes bort i løpet av hver syklus. Det er dette laget som blør bort ved menstruasjon.

I løpet av syklusen endrer endometriet tykkelse, struktur og funksjon under påvirkning av hormonene østrogen og progesteron. Etter menstruasjonen stimulerer økende østrogennivåer gjenoppbygging av slimhinnen (proliferasjonsfase). Etter eggløsning gjør progesteron fra corpus luteum at slimhinnen blir tykk og næringsrik (sekresjonsfase). Dersom befruktning ikke finner sted, faller nivået av progesteron og østrogen, spiralarteriene trekker seg sammen, og det funksjonelle laget brytes ned og støtes ut (menstruasjonsfase).

Livmoren har derfor en dobbel rolle: den fungerer som et mottaksorgan som forberedes på implantasjon i hver syklus, og som et utskillingsorgan som støter ut slimhinnen dersom graviditet ikke oppstår.

Klinisk betydning og vanlige forstyrrelser i syklusen

Menstruasjonssyklusen kan påvirkes av en rekke fysiologiske og patologiske tilstander som forstyrrer samspillet mellom hypothalamus, hypofysen, ovariene og livmoren. Forstyrrelsene kan føre til uregelmessige blødninger, manglende eggløsning eller uteblitt menstruasjon.

Amenoré betyr fravær av menstruasjon. Den deles i primær og sekundær form. Primær amenoré foreligger når en jente ikke har fått menstruasjon innen 16-årsalderen, mens sekundær amenoré innebærer at en kvinne som tidligere har hatt regelmessige menstruasjoner, mister dem i minst tre måneder.

En hyppig årsak til sekundær amenoré er hypothalamisk amenoré, som oppstår når energitilførselen er for lav i forhold til kroppens behov, slik man ser ved undervekt, spiseforstyrrelser eller ekstrem fysisk aktivitet. Lav leptinproduksjon fra fettvev reduserer GnRH-frisettingen i hypothalamus, og dermed hemmes både FSH og LH. Resultatet blir manglende follikkelmodning og bortfall av menstruasjon.

En annen vanlig tilstand er polycystisk ovariesyndrom (PCOS). Ved PCOS ses økt LH/FSH-ratio, hyperandrogenisme og mange små, modne follikler som ikke fullfører utviklingen. Hormonubalansen fører til uregelmessige eller uteblitte menstruasjoner, økt hårvekst, akne og redusert fertilitet. Insulinresistens og økte insulinnivåer forsterker den hormonelle ubalansen ved å øke ovarienes androgenproduksjon.

Prematur ovarialsvikt (POF) innebærer at ovariene mister funksjonen før fylte 40 år. Dette skyldes tap av follikler eller nedsatt respons på gonadotropiner. Tilstanden fører til lavt østrogen, høyt FSH og symptomer som hetetokter, amenoré og infertilitet. Årsaken kan være genetisk, autoimmun eller idiopatisk.

En annen hormonell forstyrrelse er hyperprolaktinemi, der forhøyet nivå av prolaktin hemmer GnRH-frisetting. Dette fører til nedsatt FSH og LH og dermed amenoré og infertilitet. Tilstanden kan skyldes prolaktinproduserende hypofyseadenom, bruk av dopaminantagonister eller hypothyreose.

Ashermans syndrom er en mekanisk årsak til amenoré der det dannes adheranser (sammenvoksninger) i livmorhulen, ofte etter kirurgiske inngrep som abrasio. Disse sammenvoksningene hindrer normal gjenoppbygging av endometriet og kan føre til manglende menstruasjon eller infertilitet.

Ovarietorsjon er en akutt tilstand der eggstokken roterer rundt sitt eget ligament, noe som kan hindre blodtilførselen. Tilstanden gir plutselig, kraftig smerte i nedre del av abdomen og krever rask kirurgisk behandling for å bevare ovarialfunksjonen.

Menstruasjonssyklusen er derfor ikke bare et uttrykk for reproduktiv funksjon, men også en indikator på kroppens generelle helse. Endringer i sykluslengde, blødningsmengde eller regelmessighet kan gi verdifull informasjon om hormonstatus, energibalanse og sykdomsprosesser.

Hormonell prevensjon

Hormonell prevensjon utnytter de samme hormonene som styrer menstruasjonssyklusen, men i kunstig form og dose for å hindre eggløsning og gjøre miljøet i livmor og cervix ugunstig for befruktning. Prinsippet er å skape en stabil hormonell tilstand som etterligner lutealfasen og dermed undertrykker den naturlige pulserende GnRH-frisettingen fra hypothalamus.

Kombinasjonspreparater inneholder både østrogen (vanligvis etinyløstradiol) og gestagen (syntetisk progesteron). Østrogenkomponenten hemmer FSH-frisetting og hindrer follikkelmodning, mens gestagen hemmer LH-topp og dermed eggløsning. Gestagenet gjør også cervixslimet seigt og ugjennomtrengelig for sædceller og reduserer endometriets mottakelighet for implantasjon. Når slike preparater tas i tre uker etterfulgt av en hormonfri uke, faller nivået av hormonene og utløser en kunstig bortfallsblødning som etterligner menstruasjon.

Gestagen-only-preparater, som p-piller med lav dose gestagen, p-stav eller hormonspiral, virker hovedsakelig ved å gjøre cervixslimet ugjennomtrengelig og endometriet tynt, men hos noen kvinner hemmes også eggløsningen. Hormonspiralen har særlig lokal effekt i livmorhulen med svært lav systemisk hormonkonsentrasjon.

Fordelen med hormonell prevensjon er høy sikkerhet og forutsigbar syklus. Den reduserer risiko for endometriekreft, ovariekreft og funksjonelle ovariecyster. Ulempene kan være bivirkninger som humørsvingninger, brystspenninger, hodepine, redusert libido og i sjeldne tilfeller økt risiko for venøs tromboembolisme, særlig hos røykere og kvinner med trombofilier.

Hormonell prevensjon brukes også terapeutisk ved tilstander som kraftige menstruasjoner, endometriose og PCOS, der jevn hormonell kontroll kan dempe symptomer og beskytte mot hyperplasi i endometriet.

Ved å stabilisere hormonmiljøet og forhindre eggløsning gir hormonell prevensjon en reversibel og effektiv måte å kontrollere fertilitet og samtidig regulere menstruasjonssyklusen.