Nervesystemet er et av kroppens mest komplekse organsystemer, og det består av et samspill mellom mange ulike celletyper og støttevev. På histologisk nivå kan vi se hvordan strukturen til hver celle og hvert vev er nøye tilpasset de funksjonene de skal ivareta. For å forstå nervesystemets funksjon – fra hvordan signaler overføres mellom nevroner til hvordan hjernen beskyttes av hinner og væsker – må vi først kjenne til de mikroskopiske byggesteinene.
I nervesystemets histologi møter vi både de elektrisk aktive cellene, nevronene, og de mange støttecellene som utgjør gliavevet. Gliacellene er ikke bare “fyllmasse”, men spiller avgjørende roller for alt fra myelinisering og stoffskifte til immunforsvar og reparasjon. I tillegg kommer spesialiserte strukturer som ependym og plexus choroideus, som produserer og regulerer cerebrospinalvæsken, og mikroglia som fungerer som nervesystemets egne makrofager.
For at nervesystemet skal fungere normalt, er det også nødvendig med en beskyttende ramme. Denne ivaretas av hjernehinnene, som danner rom for blodårer og cerebrospinalvæske og samtidig beskytter hjernen og ryggmargen mot skade. Når vi ser på histologiske snitt av hjerne og ryggmarg, får vi dessuten et innblikk i den lagdelte organiseringen av cortex, den karakteristiske oppbygningen av cerebellum, den spesialiserte hippocampus og de velordnede strukturene i medulla spinalis.
Histologien gir derfor et mikroskopisk vindu inn i nervesystemets funksjon og sykdom. Kunnskap om disse strukturene danner grunnlaget for å forstå hvordan nevrologiske sykdommer utvikler seg, og hvorfor forstyrrelser i enkelte celletyper kan gi vidt forskjellige kliniske symptomer.
Nevroner
Nevronene er nervesystemets signalceller, og deres hovedoppgave er å ta imot, bearbeide og sende elektriske signaler. Den grunnleggende strukturen er den samme: en cellekropp med cellekjerne og Nissl-substans, dendritter som tar imot signaler, og et akson som leder signalet videre. Innenfor denne grunnformen finnes det likevel en stor variasjon.
Når vi klassifiserer nevroner, kan vi se på flere egenskaper:
Størrelse
Nevroner varierer sterkt i størrelse.
I cortex finner vi små kornceller, mellomstore pyramideceller, og store motoriske nevroner i forhornet i ryggmargen.
De aller største er Purkinjecellene i cerebellum, som har enorme og rikt forgrenede dendritttrær.
Dendrittarkitektur
Dendrittenes utforming gjenspeiler nevronets funksjon.
Motornevroner har omfattende forgreininger som gjør dem i stand til å samle signaler fra mange kilder.
Sensoriske nevroner er tilpasset å bringe informasjon inn fra periferien, mens internevroner forbinder andre nevroner i lokale nettverk.
Aksonlengde
Noen nevroner har lange aksoner, såkalte projeksjonsnevroner, som leder signaler over store avstander i nervesystemet. Andre har korte aksoner og fungerer som internevroner, som sørger for lokal signalbearbeiding.
Transmittorsubstans
En siste viktig klassifikasjon handler om hvilket signalstoff nevronet frigjør.
Mange er eksitatoriske, slik som glutamaterge nevroner, eller inhibitoriske, slik som GABAerge nevroner. Andre er mer spesialiserte, for eksempel dopaminerge nevroner i substantia nigra eller serotonerge nevroner i hjernestammen. Disse kan ha både raske og mer modulerende effekter på målcellene sine.
Til sammen gir dette et mangfold av nevroner som kan bygges inn i komplekse nettverk. Det er nettopp kombinasjonen av struktur, aksonforløp og transmittorsubstans som avgjør hvilken rolle et nevron spiller i nervesystemet.
| Kriterium | Typer | Kjennetegn / eksempler |
|---|---|---|
| Størrelse | Kornceller, pyramideceller, Purkinjeceller, motoriske forhornceller | Kornceller = små (f.eks. i cerebellum). Pyramideceller = mellomstore (i cortex). Purkinjeceller = svært store, med rikt forgreinet dendrittre (i cerebellum). Motoriske forhornceller = store celler i ryggmargens forhorn. |
| Dendrittarkitektur | Motornevron, sensorisk nevron, internevron | Motornevroner har omfattende forgreininger. Sensoriske nevroner leder signaler fra periferi til CNS. Internevroner kobler sammen nevroner lokalt. |
| Aksonlengde | Projeksjonsnevroner, internevroner | Projeksjonsnevroner har lange aksoner som forbinder ulike områder i CNS. Internevroner har korte aksoner og fungerer lokalt. |
| Transmittorsubstans | Eksitatoriske, inhibitoriske, spesialiserte (dopamin, serotonin osv.) | Eksitatoriske (f.eks. glutamat). Inhibitoriske (f.eks. GABA). Spesialiserte nevroner bruker dopamin, serotonin eller andre signalstoffer for mer modulering. |
Gliaceller
Nevronene får ofte mest oppmerksomhet, men de er langt fra alene. Rundt dem finnes et stort antall gliaceller, som kan ses på som støtteceller i nervesystemet. De leder ikke elektriske signaler slik nevronene gjør, men uten dem ville nevronene verken kunne overleve eller fungere.
Astrocytter
Astrocytter er den vanligste typen gliaceller i hjernen, og navnet kommer av den stjerneformede fasongen (astro = stjerne). Under mikroskopet i vanlige H/E-preparater kan vi som regel bare se kjernen, fordi cytoplasmaet og utløperne er vanskelige å skille ut. For å identifisere astrocytter brukes ofte immunhistokjemi, der man farger for proteinet GFAP (glial fibrillary acidic protein). Da trer de karakteristiske utløperne tydelig frem.
Morfologi
Astrocytter har mange og lange utløpere som brer seg mellom nevroner, blodkar og pia mater. Kjernen er som regel rund eller lett oval, med fint kromatin og en lite fremtredende nukleolus. Utløperne danner et nettverk av kontakter både med hverandre og med andre strukturer i hjernen.
Funksjoner
Astrocytter har en rekke oppgaver som er avgjørende for nervesystemets funksjon:
- De lager barrierer, både mot blodkar (blod–hjernebarrieren) og mot overflaten av hjernen (glia limitans).
- De sørger for homeostase rundt nevronene, ved å regulere konsentrasjoner av ioner og signalstoffer i vevet.
- De er viktige under utviklingen av nervesystemet, der de styrer migrasjonen av nevroner og bidrar til dannelse av synapser.
- De deltar i regulering av synapseaktivitet, blant annet ved å fjerne signalstoffer fra synapsespalten.
- De forsyner nevronene med næring, og kan lagre glykogen som energireserve.
- Gjennom gap junctions danner astrocytter nettverk der elektriske signaler kan spres mellom cellene.
Patologi
Astrocytter reagerer tydelig på sykdom og skade. De begynner da å vokse og dele seg, og blir til såkalte reaktive astrocytter. Dette kalles gliose og innebærer at det dannes arrvev i hjernen. Slike arr kan være nyttige for å stabilisere vevet, men kan også hindre normal reparasjon. Fra astrocytter kan det også utvikles svulster, de vanligste er astrocytomer og glioblastomer. Ved klassifikasjon av slike tumorer brukes GFAP-farging som markør.
Astrocytter er med andre ord langt mer enn støtteceller. De er aktive deltakere i nervesystemets funksjon, og deres rolle blir stadig tydeligere også innen forskning på sykdommer som epilepsi, Alzheimers sykdom og multippel sklerose.
Oligodendrocytter
Oligodendrocyttene er hjernens spesialister på å lage myelin, det isolerende laget som omgir aksonene. Navnet kommer fra gresk «oligo» (få) og «dendro» (grein), og henspiller på at cellene har færre utløpere enn astrocytter.
Morfologi
I vanlige H/E-fargede snitt ser vi ofte bare kjernene til oligodendrocyttene, fordi cytoplasmaet er lite og vanskelig å se. Kjernene er små, runde og har tettpakket kromatin. Ofte kan man se en såkalt «perinukleær halo» rundt kjernen, men dette er egentlig et fiksasjonsartefakt og ikke en ekte struktur. Oligodendrocytter finnes særlig i hvit substans, hvor de ligger tett på aksonene de myeliniserer, men de finnes også i grå substans.
Funksjoner
Oligodendrocytter danner myelinskjeder i sentralnervesystemet (CNS). Én enkelt celle kan lage myelin på flere aksoner samtidig, i motsetning til Schwann-cellene i det perifere nervesystemet som bare myeliniserer ett akson hver. Myelinet er avgjørende for at nerveimpulsene kan ledes raskt og effektivt, ved å tillate såkalt saltatorisk ledning, der signalet hopper fra en Ranviersk innsnøring til neste.
Patologi
Fordi oligodendrocyttene står for myelinproduksjonen, er de sentrale i sykdommer der myelin skades eller mangler:
- Ved multippel sklerose (MS) angripes myelinet av immunsystemet, og oligodendrocyttene skades. Resultatet er demyelinisering og dårligere signaloverføring.
- Leukodystrofier er arvelige sykdommer hvor myelin aldri dannes normalt på grunn av feil i oligodendrocyttenes funksjon.
- Ved progressiv multifokal leukoencefalopati (PML) angripes oligodendrocyttene av et virus (JC-virus), og dette fører til alvorlig demyelinisering.
- Fra oligodendrocytter kan det utvikles hjernesvulster, kalt oligodendrogliomer.
Oligodendrocyttene spiller altså en helt avgjørende rolle for at nervesystemet skal fungere. Når disse cellene svikter, får det store konsekvenser for hjernens signalbehandling og dermed for kroppens funksjoner.
Ependymceller
Ependymceller er spesialiserte celler som danner et lag på innsiden av hjernens hulrom, ventriklene, og i ryggmargens sentralkanal. De utgjør altså kledningen mot cerebrospinalvæsken (CSF).
Morfologi
Ependymcellene ser ut som epitelceller, men de har ingen ekte basalmembran under seg. Mot ventriklenes lumen har de både cilier og mikrovilli. Ciliene hjelper til med å drive cerebrospinalvæsken i bevegelse, mens mikrovilliene deltar i absorpsjon. Cellene er bundet sammen med desmosomer, men de har ingen tette cellekontakter (tight junctions). Det betyr at væske og stoffer kan diffundere ganske fritt mellom cerebrospinalvæsken og det omkringliggende hjernevevet.
Funksjoner
Hovedoppgaven til ependymcellene er å bidra til sirkulasjon og utveksling av cerebrospinalvæsken. De spiller en viktig rolle i væskebalansen i nervesystemet og er en del av det miljøet som beskytter og støtter nevronene.
Plexus choroideus
En spesialisert form for ependymceller finnes i plexus choroideus, som ligger i alle fire ventrikler. Her danner ependymcellene et lag rundt rike folder av blodkar. Denne strukturen produserer det meste av cerebrospinalvæsken. Samtidig fungerer plexus choroideus som en barriere mellom blodet og cerebrospinalvæsken – en del av det som kalles blod–CSF-barrieren.
Patologi
Fra ependymcellene kan det oppstå hjernesvulster, kalt ependymomer. I tillegg kan endringer i plexus choroideus påvirke både mengde og sammensetning av cerebrospinalvæsken, noe som kan ha betydning ved sykdommer som hydrocefalus (for mye CSF).
Mikroglia
Mikroglia er nervesystemets egne immunceller. I motsetning til de andre gliacellene, som utvikles fra nevroektoderm, har mikroglia sin opprinnelse i beinmargsavledede celler. De kan derfor regnes som hjernens residenter av immunsystemet, og deres hovedoppgave er å beskytte og rydde opp i vevet.
Morfologi
Mikroglia kan se veldig forskjellige ut avhengig av om de er i hvile eller aktivert.
- I hviletilstand er cellene små, med avlange kjerner og tynne, forgrenede utløpere som hele tiden «skanner» miljøet rundt seg.
- Når de aktiveres, trekker de inn utløperne og blir mer runde eller amøboide. Da kan de bevege seg mot skadestedet og begynne å fagocytere (spise) cellerester, myelin eller mikroorganismer.
Funksjoner
Mikroglia er helt sentrale i nervesystemets forsvar og vedlikehold:
- De fungerer som makrofager, altså celler som rydder opp ved å spise døde celler og avfall.
- De bidrar til å regulere betennelsesreaksjoner i hjernen, blant annet ved å skille ut signalmolekyler (cytokiner).
- De er viktige for opprydding etter skade, for eksempel ved hjerneslag eller blødning, der de fjerner skadet vev.
- De deltar også i finjustering av nervesystemets nettverk ved å fjerne overflødige synapser under utviklingen og ved læringsprosesser.
Patologi
Aktivering av mikroglia er et normalt svar på skade eller sykdom, men hvis aktiveringen blir kronisk kan det bidra til sykdomsutvikling. For eksempel ser man overaktive mikroglia i nevrodegenerative sykdommer som Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom, hvor de kan forsterke skadene ved å opprettholde en betennelsestilstand. I vevsprøver kan man se mikroglia som har tatt opp pigment (som hemosiderin etter blødning) eller fettstoffer (som «skummakrofager» etter vevsskade).
| Celletype | Morfologi | Viktige funksjoner | Patologi / klinisk relevans |
|---|---|---|---|
| Astrocytter | Stjerneformede celler med mange utløpere. Kjernen rund/oval, cytoplasma vanskelig å se i H/E. GFAP-positiv ved immunfarging. | Lager blod–hjernebarrieren og glia limitans. Regulerer ioner og signalstoffer. Ernærer nevroner. Danner arr (gliose). Synapseutvikling. | Reaktive astrocytter ved skade. Tumorer: astrocytom, glioblastom. |
| Oligodendrocytter | Små runde kjerner, tett kromatin, ofte perinukleær halo (artefakt). Flest i hvit substans. | Produserer myelin i CNS. Én celle kan myelinisere flere aksoner. | Demyelinisering i MS. Leukodystrofier. PML (JC-virus). Tumor: oligodendrogliom. |
| Ependymceller | Epitel-lignende, ingen basalmembran. Har cilier og mikrovilli. Bundet med desmosomer. | Kler ventrikler og sentralkanal. Sirkulerer og absorberer CSF. Plexus choroideus produserer CSF og lager blod–CSF-barriere. | Svulst: ependymom. Kan bidra til hydrocefalus. |
| Mikroglia | Hvile: små celler med lange, forgrenede utløpere. Aktivert: runde/amøboide. | CNS’ immunceller. Fagocytose av døde celler og avfall. Betennelsesregulering. Synapseopprydding. | Overaktivitet ved Alzheimers og Parkinsons. Deltar i inflammasjon. Kan sees som hemosiderinmakrofager eller skummakrofager i vev. |
Hjernehinnene (meningene)
Meningene er tre lag av bindevev som omgir hjernen og ryggmargen: dura mater, araknoidea og pia mater. I histologiske snitt ser vi at de har ulik oppbygning og dermed ulike egenskaper.
Dura mater
Dura mater er den ytterste hinnen og består av fast, fibret bindevev. I lysmikroskopet ser man tettpakkede kollagenfibre og fibroblaster, som gir hinnen den sterke, mekaniske beskyttelsen. På innsiden av kraniet danner dura også folder, men dette er ikke alltid tydelig i snitt.
Araknoidea
Araknoidea er en tynn hinne som ligger under dura. Den består av tynt bindevev med celler som danner en barriere mot dura. Ned mot pia mater sender araknoidea tynne tråder av bindevev (araknoidale trabekler), som gir et spindelvevaktig utseende i preparater. Mellom araknoidea og pia mater ligger subaraknoidalrommet, der man i mikroskopiske preparater kan se blodårer og hulrom for cerebrospinalvæske.
Pia mater
Pia mater er den innerste hinnen og består av et svært tynt lag av løst bindevev. Den ligger helt tett inntil hjernens og ryggmargens overflate og følger furer og sprekker. I mikroskopet ser man ofte bare et tynt lag av celler og bindevevsfibre helt inntil nervevevet. Mellom pia og nevronene finnes glia limitans, et lag av astrocytter som danner en barriere mellom pia mater og hjernevevet.
Leptomeningene
Araknoidea og pia mater omtales samlet som leptomeningene, de «tynne hinnene». Sammen utgjør de rammen rundt subaraknoidalrommet, som er et viktig kjennetegn histologisk ved tilstedeværelsen av blodårer og cerebrospinalvæske.
Histologisk oppsummering
- Dura: tykk, kollagenrik, fast fibret bindevev
- Araknoidea: tynn hinne med trabekler av bindevev ned mot pia
- Pia: tynt lag av løst bindevev, tett på nervevev, med glia limitans under
Cortex cerebri
Cortex cerebri er hjernebarkens grå substans. Histologisk er den organisert i flere lag, som til sammen rommer ulike typer nevroner og støtteceller. Under cortex finner vi hvit substans, som hovedsakelig består av myeliniserte aksoner.
Generell oppbygning
I histologiske preparater kan man tydelig se overgangen mellom grå og hvit substans. Den grå substansen inneholder mange cellekropper, dendritter og synapser, mens den hvite substansen er dominert av myeliniserte aksoner og oligodendrocytter.
Lagdeling i cortex
Cortex er bygd opp i seks histologiske lag (neocortex), som kan skilles i mikroskopet med spesialfarging:
- Molekylærlaget (ytterst, rett under pia mater) – inneholder få nevroner, men mange dendritter og synapser.
- Ytre granulærlag – små kornceller (granulære nevroner).
- Ytre pyramidelag – pyramideceller av middels størrelse.
- Indre granulærlag – tett lag av små nevroner, viktig for mottak av thalamiske signaler.
- Indre pyramidelag – store pyramideceller, spesielt Betz-celler i motorisk cortex, som sender lange aksoner ned i ryggmargen.
- Multiformt lag – nevroner av ulike typer og størrelser, overgang mot hvit substans.
Disse lagene er tydeligst i neocortex (flesteparten av cortex). I allocortex, som hippocampus og luktbark, er lagdelingen enklere med færre lag.
Celletyper
De mest karakteristiske nevronene i cortex er pyramidecellene, som har trekantet soma, et langt apikal-dendritt mot overflaten og basale dendritter som sprer seg horisontalt.
Kornceller (granulære nevroner) er små og finnes særlig i de granulære lagene. I tillegg finnes interneuroner som kobler ulike nettverk.
Gliaceller
Mellom nevronene ligger tallrike gliaceller, særlig astrocytter og oligodendrocytter. Astrocytter er viktige for synapsefunksjon og stoffskifte, mens oligodendrocytter i den hvite substansen myeliniserer aksonene.
Histologiske kjennetegn
- Tydelig grense mellom grå og hvit substans.
- Lagdeling med variasjon i celletetthet og celletyper.
- Pyramideceller som markerer cortex som en av de mest komplekse strukturene i nervesystemet.
Hippocampus
Hippocampus ligger i tinninglappen (temporallappen) og er en del av det limbiske systemet. Den er viktig for læring og hukommelse, og har en histologisk oppbygning som skiller seg fra neocortex.
Lagdeling
I motsetning til neocortex, som har seks lag, har hippocampus en enklere lagdeling med tre hovedlag. Denne enklere organiseringen kalles allocortex.
- Gyrus dentatus: Domineres av små kornceller som ligger tett i et lag, med dendritter som strekker seg ut i molekylærlaget.
- Cornu ammonis (CA1–CA4): Områder med pyramideceller som danner parallelle lag. Pyramidecellene i CA1 er særlig utsatt for hypoksi og skade, og dette har klinisk betydning ved f.eks. hjertestans.
- Fimbria: Et bunter av myeliniserte aksoner som leder signaler fra hippocampus videre, bl.a. mot fornix.
Celletyper
- Kornceller i gyrus dentatus er små og tettpakkede, de fungerer hovedsakelig som internevroner.
- Pyramideceller i cornu ammonis er større og utgjør hovedutgangene fra hippocampus.
- I tillegg finnes det mange interneuroner som bidrar til regulering av nettverkene.
Histologiske kjennetegn
- Hippocampus har en karakteristisk, bueformet struktur i snitt.
- Man ser tydelig de tre hovedområdene: gyrus dentatus med sitt tette cellelag, CA-områdene med pyramideceller, og fimbria som hvit substans.
- Lagdelingen er enklere enn i cortex cerebri, og det gjør hippocampus lett å kjenne igjen i mikroskopiske preparater.
Funksjonell betydning
Hippocampus er sentral for konsolidering av minner. Skade her gir ofte problemer med å danne nye minner (anterograd amnesi). Histologisk er området interessant fordi CA1-nevronene er spesielt følsomme for oksygenmangel.
Mesencefalon
Mesencefalon, eller midthjernen, er en del av hjernestammen og forbinder pons med diencephalon. Histologisk er dette et komplekst område, fordi mange viktige kjerner og ledningsbaner passerer her.
Generell oppbygning
I tverrsnitt kan man skille flere hovedstrukturer i mesencefalon:
- Tegmentum: den sentrale delen, med kjerner og oppadstigende baner.
- Crus cerebri (basis pedunculi): ventral del, domineres av nedadstigende motoriske fibre.
- Aquaeductus cerebri: kanal som forbinder 3. og 4. ventrikkel, omgitt av grå substans.
Viktige kjerner og strukturer
- Nucleus ruber (røde kjerne): ligger i tegmentum, kjennetegnes histologisk av store nevroner og jernholdig pigment som gir en rødlig farge makroskopisk. Viktig i motorisk kontroll.
- Substantia nigra: ligger ventralt for nucleus ruber, med nevroner som produserer dopamin. Histologisk kan man se nevromelanin som et biprodukt av dopaminsyntesen, og dette gir en mørk farge. Tap av dopamin-nevroner her er sentralt i Parkinsons sykdom.
- Oculomotoriuskjernene: motoriske kjerner som styrer øyemuskulatur, lokalisert nær aquaeductus cerebri.
- Aquaeductus cerebri: kledd av ependymceller, med tettliggende grå substans rundt.
Histologiske kjennetegn
- Substantia nigra med pigmenterte dopaminerge nevroner.
- Nucleus ruber med store, runde nevroner.
- Aqueductus cerebri omgitt av tett kjerneholdig grå substans.
- Crus cerebri med mange parallelle fibre (pyramidebaner).
Klinisk relevans
Mesencefalon er et område hvor histologiske forandringer har stor klinisk betydning. Degenerasjon av dopaminerge nevroner i substantia nigra fører til Parkinsons sykdom. Lesjoner i aquaeductus cerebri kan føre til hydrocefalus.
Cerebellum
Cerebellum, eller lillehjernen, er lett å kjenne igjen histologisk på grunn av sin karakteristiske lagdeling. Den har en svært ordnet struktur, som gjenspeiler dens rolle i koordinasjon og finregulering av bevegelser.
Generell oppbygning
Cerebellum består av et ytre lag med grå substans (cortex cerebelli), organisert i tre distinkte lag, og en indre hvit substans. I tillegg finnes dyptliggende kjerner i hvit substans, kalt de cerebellare kjerner.
Lagene i cerebellar cortex
- Molekylærlaget (ytterst)
– Lysere i mikroskopet, inneholder få cellekropper.
– Består hovedsakelig av dendritter fra Purkinjeceller, aksoner fra kornceller (parallelle fibre) og mange synapser.
– Inneholder også små interneuroner, som stjerneceller og kurvceller. - Purkinjelaget (midt)
– Et tynt lag med en rad av store, pæreformede Purkinjeceller.
– Purkinjecellene er blant de største nevronene i nervesystemet, og deres brede dendritttrær strekker seg opp i molekylærlaget.
– Purkinjecellene er den eneste utgangen fra cortex cerebelli, og deres aksoner går til de dype cerebellare kjernene. - Granulærlaget (innerst)
– Tett pakket med små kornceller.
– Korncellene sender aksoner opp i molekylærlaget, hvor de deler seg i to og danner parallelle fibre som krysser Purkinjecellenes dendritter.
– Mellom korncellene ligger også Golgi-celler, som er interneuroner.
Hvit substans
Under lagene ligger hvit substans med myeliniserte fibre, oligodendrocytter og gliaceller.
Histologiske kjennetegn
- Den tydelige tredelingen: lyst molekylærlag, smalt Purkinjelag med store nevroner, mørkt granulærlag.
- Purkinjecellene som en markant rad mellom molekylær- og granulærlag.
- Kontrast mellom den organiserte cortex og den fibrøse hvite substansen.
Funksjonell betydning
Cerebellums nøyaktige lagdeling gjør det mulig å bearbeide informasjon med høy presisjon. Purkinjecellene fungerer som den sentrale utgangen fra cortex og spiller en nøkkelrolle i koordinasjon og læring av bevegelser.
Medulla spinalis
Medulla spinalis, ryggmargen, er en del av sentralnervesystemet som leder signaler mellom hjernen og resten av kroppen. Histologisk er den lett å kjenne igjen på grunn av sin karakteristiske sommerfuglformede grå substans omgitt av hvit substans.
Generell oppbygning
I tverrsnitt ser vi tydelig to områder:
- Grå substans i sentrum, formet som en sommerfugl eller H.
- Hvit substans rundt, bestående av myeliniserte aksoner som leder oppover og nedover i ryggmargen.
Grå substans
Den grå substansen deles inn i forhorn, bakhorn og sidehorn:
- Forhorn: inneholder store motoriske nevroner som sender aksoner ut gjennom ventrale nerverøtter til skjelettmuskulatur.
- Bakhorn: inneholder sensoriske interneuroner som mottar signaler fra perifere nerver via dorsale nerverøtter.
- Sidehorn (finnes særlig i thorakale segmenter): inneholder nevroner i det autonome nervesystemet.
I sentrum ligger sentral-kanalen, kledd med ependymceller og fylt med cerebrospinalvæske (CSF).
Hvit substans
Den hvite substansen ligger rundt den grå og består av myeliniserte aksoner som danner ledningsbanene. Disse kan deles inn i bakstreng, sidestreng og forstreng, som hver inneholder både sensoriske og motoriske baner. Oligodendrocytter står for myeliniseringen her.
Histologiske kjennetegn
- Klar kontrast mellom den cellekroppsrike grå substansen og den fiber- og myelinrike hvite substansen.
- Store motoriske forhornceller er lett synlige med sine store cellekjerner og fremtredende Nissl-substans.
- Ependymceller som kler sentralkanalen.
Funksjonell betydning
Ryggmargens histologi gjenspeiler dens funksjon: sensoriske signaler føres inn i bakhornet, motoriske signaler sendes ut fra forhornet, og den hvite substansen fungerer som motorveier for kommunikasjon opp og ned til hjernen.