Øret er både et sanseorgan for hørsel og en viktig del av kroppens balansesystem. Organet er bygget opp av anatomiske strukturer som til sammen gjør det mulig å fange opp, forsterke og tolke lyd, samtidig som det registrerer kroppens stilling og bevegelser i rommet.
Hørselsfunksjonen begynner med at lydbølger fanges opp av det ytre øret og settes videre i mekanisk bevegelse gjennom mellomøret. Denne bevegelsen omdannes i det indre øret til elektriske signaler som sendes via hørselsnerven til hjernen. I hjernens hørselsbark blir signalene tolket og gitt mening, slik at vi opplever lyd, tale og musikk.
Like viktig er ørets rolle i å registrere balanse og bevegelse. Det indre øret inneholder sanseorganer som oppfatter både lineær akselerasjon og rotasjon av hodet. Denne informasjonen integreres med signaler fra øyne og muskler, og gjør oss i stand til å holde balansen, koordinere bevegelser og styre blikket.
Kunnskap om ørets anatomi og fysiologi er derfor nødvendig for å forstå både normal sansefunksjon og de mange sykdommene som kan ramme hørsel og balanse. Slik forståelse er også avgjørende i klinisk praksis, der man skal kunne skille mellom ulike typer hørseltap, utføre tester og vurdere konsekvensene av redusert hørsel og ustøhet – både hos barn og eldre.
Ørets anatomi
Øret deles tradisjonelt i tre hoveddeler:
Det ytre øret
Fanger opp lydbølger og leder dem videre til trommehinnen. Består av aurikkelen (øremuslingen) og ytre øregang.
Mellomøret
Forsterker og overfører lyden fra trommehinnen til det indre øret via øreknoklene (hammeren, ambolten og stigbøylen). Her finner vi også øretrompeten (tuba auditiva), som utjevner trykket på begge sider av trommehinnen.
Det indre øret
Består av sneglehuset (cochlea) som registrerer lyd, og vestibulærapparatet (bueganger, utriculus og sacculus) som registrerer balanse og bevegelse.
Det ytre øret
Det ytre øret består av aurikkelen (øremuslingen), den ytre øregangen og den ytre flaten av trommehinnen. Hovedfunksjonen er å fange opp lydbølger og lede dem videre til mellomøret, men det ytre øret har også en viktig rolle i å beskytte de indre strukturene.
Aurikkelen er bygget opp av brusk, fettvev og hud. Formen med helix, antihelix, tragus, antitragus og concha gjør at øret effektivt samler lyd og hjelper oss å oppfatte hvor lyden kommer fra. Bruskvevet i aurikkelen er avaskulært, men får næring fra blodårer i perikondriet (bruskhinnen). Blodforsyningen kommer hovedsakelig fra a. auricularis posterior og grener fra a. temporalis superficialis. Viktige sensoriske nerver til aurikkelen er n. auricularis magnus og enkelte mindre grener som dekker spesifikke områder.
Den ytre øregangen er en S-formet kanal som er omtrent 2,5 cm lang hos voksne. Den ytterste tredelen består av brusk, mens de indre to tredelene er uthult i tinningbeinet. Øregangen er kledd med hud som inneholder hår og kjertler. Kjertlene produserer ørevoks (cerumen), som sammen med hårene danner en barriere mot støv, insekter og mikroorganismer. Dette gir øret en viktig beskyttende funksjon, samtidig som den S-formede gangen bidrar til å skjerme trommehinnen mot direkte traumer.
Trommehinnen markerer overgangen mellom ytre øre og mellomøret. Den består av tre lag: hud ytterst, et bindevevslag i midten og slimhinne innerst. Når lydbølger treffer trommehinnen, settes den i vibrasjon. Vibrasjonene overføres direkte til hammeren (malleus), som er festet til innsiden av trommehinnen. På den måten fungerer trommehinnen som en presis mottaker og overfører av lydenergi.
Det ytre øret har derfor både en mekanisk funksjon ved å samle og lede lyd, og en beskyttende funksjon ved å filtrere bort fremmedpartikler og skape en fysisk barriere mot skader og infeksjoner.
Mellomøret
Mellomøret er et luftfylt hulrom i tinningbeinet, kalt cavum tympani. Det fungerer som en mekanisk forsterker som overfører lydbølger fra trommehinnen til det indre øret. Denne delen av øret er avgjørende for å sikre at lyden kan bevege seg fra luft til væske uten å miste for mye energi.
Den viktigste anatomiske strukturen i mellomøret er ørebenskjeden, som består av kroppens tre minste knokler: hammeren (malleus), ambolten (incus) og stigbøylen (stapes). Hammeren er festet til trommehinnen og mottar vibrasjonene fra den. Bevegelsen overføres via ambolten til stigbøylen, som igjen står i kontakt med det ovale vinduet – inngangsporten til sneglehuset i det indre øret.
Disse knoklene virker som et system av vektstenger. Trommehinnen har et areal som er omtrent 17 ganger større enn arealet til det ovale vinduet. Kombinasjonen av arealforskjellen og vektstangsfunksjonen gir en samlet forsterkning av lydtrykket på ca. 22 ganger. Uten denne mekaniske tilpasningen ville det meste av lydenergien gått tapt når den skulle overføres fra luft (ytre øre) til væske (indre øre).
I mellomøret finnes også to små muskler: m. tensor tympani og m. stapedius. Disse aktiveres reflektorisk ved høye lyder og reduserer bevegelsen i øreknoklene. På den måten beskytter de det indre øret mot akutte lydtraumer.
En annen viktig struktur er tuba auditiva (Eustachiske rør eller øretrompeten). Denne kanalen forbinder mellomøret med svelget og sørger for at lufttrykket på innsiden og utsiden av trommehinnen blir likt. Den åpnes når vi gjesper, svelger eller tygger, og er helt avgjørende for at trommehinnen skal kunne bevege seg fritt.
Mellomøret er kledd med en slimhinne som ligner på det respiratoriske epitelet, med flimmerhår og slimproduserende celler. Ved infeksjoner eller ved tilstander som sekretorisk otitt kan slimhinnen produsere mer væske, noe som gir ledningshinder og nedsatt hørsel.
Mellomøret kan derfor oppsummeres som en lydforsterkende mekanisme som gjør det mulig for oss å høre effektivt, samtidig som det har viktige beskyttende og trykkutjevnende funksjoner.
Det indre øret
Det indre øret ligger dypt inne i tinningbeinet, beskyttet av den harde benstrukturen. Her finner vi to hovedorganer: cochlea (sneglehuset), som er sanseorganet for hørsel, og vestibulærapparatet, som er sanseorganet for balanse.
Strukturelt består det indre øret av en benet labyrint og en hinnet labyrint. Den benete labyrinten er et system av uthulte kanaler i tinningbeinet som er fylt med væsken perilymfe, mens den hinnede labyrinten ligger inni og er fylt med endolymfe. De to væskene har ulik sammensetning og elektrisk ladning, og denne forskjellen er helt avgjørende for sanseorganenes funksjon.
Cochlea er en spiralformet struktur, omtrent på størrelse med en ert, som slynger seg 2,5–3 ganger rundt en sentral benakse. Inne i cochlea finnes tre parallelle kanaler:
- Scala vestibuli (fylt med perilymfe, starter ved det ovale vindu)
- Scala media (inneholder endolymfe og sanseorganet – Cortis organ)
- Scala tympani (fylt med perilymfe, ender ved det runde vindu)
Sanseorganet for hørsel er Cortis organ, som ligger på basilarmembranen i scala media. Her finnes hårcellene, som er sansecellene. Hver hårcelle har små flimmerhår (stereocilier) som bøyes når basilarmembranen beveger seg. Bevegelsen åpner ionekanaler slik at kaliumioner fra endolymfen strømmer inn. Dette fører til depolarisering, frigjøring av nevrotransmitter og videre signaloverføring til hørselsnerven.
Hårcellene er ordnet tonotopisk langs basilarmembranen: de som registrerer høye frekvenser ligger basalt (nærmest mellomøret), mens de som registrerer lave frekvenser ligger apikalt (mot toppen av sneglehuset). Denne frekvensspesifisiteten videreføres hele veien gjennom hørselsbanene til hørselsbarken.
Vestibulærapparatet består av tre bueganger (ductus semicirculares) samt to utposninger, utrikkelen (utriculus) og sekksystemet (sacculus).
- I buegangene registreres rotasjonsbevegelser. Når hodet dreies, forskyves væsken (endolymfen) og bøyer sansehårene i crista ampullaris.
- I utriculus og sacculus registreres lineær akselerasjon og hodets stilling. Her ligger sansecellene i macula, dekket av en geleaktig masse med små kalkkrystaller, kalt otolitter. Når hodet beveges, forskyves otolittene og bøyer sansehårene, noe som danner grunnlaget for balanseinformasjon.
Signalene fra cochlea og vestibulærapparatet går gjennom hver sin del av hjernenerve VIII, n. vestibulocochlearis, inn til hjernestammen. Herfra sendes de videre enten til hørselsbanene og hørselsbarken, eller til vestibulærkjerner som koordinerer balanse, øyebevegelser og kroppsholdning.
Det indre øret kan derfor oppsummeres som kroppens høyspesialiserte sanseorgan for både lyd og balanse, der presis væskefysiologi, anatomisk oppbygning og nevral signaloverføring samspiller for å gi oss grunnleggende sanseopplevelser.
Hørselsfysiologi
Vi starter med definisjon av viktige begreper.
| Begrep | Forklaring | Enhet / verdi | Viktige kliniske poenger |
|---|---|---|---|
| Lydtrykk | Variasjoner i lufttrykk som vi oppfatter som lyd. | Måles i Pascal (Pa = N/m²). Minste hørbare variasjon: 20 µPa = 2·10⁻⁵ Pa. | Basis for all hørselsmåling. |
| Desibel (dB) | Logaritmisk skala for å uttrykke lydtrykk i forhold til høreterskelen. | dB = 20·log (målt trykk / 2·10⁻⁵ Pa). 0 dB tilsvarer høreterskelen. | Praktisk skala. 120–130 dB = smerteterskel. |
| SPL (Sound Pressure Level) | Lydtrykknivå uttrykt i dB i forhold til 20 µPa. | dB SPL | Brukes i tekniske målinger. |
| HL (Hearing Level) | dB-skala justert for menneskets høreterskel ved ulike frekvenser. | dB HL | Brukes i audiometri. |
| Måling av lydtrykk | Utføres med lydtrykksmåler som har en mikrofon. Trykk → spenning → voltmeter. | Volt | Standard ved støymålinger. |
| Frekvens | Hvor ofte trykket varierer per sekund. | Måles i Hz. Hørselsområde: 20–20 000 Hz. | Lav frekvens = bass. Høy frekvens = diskant. |
| Spekter | Vanlige lyder inneholder flere frekvenser samtidig. | – | Øret er mest følsomt ved ca. 4000 Hz. |
| Lydbølger | Variasjoner i trykk som sprer seg i luft. | Hastighet: ca. 340 m/s. | Brer seg som kuleskall. Amplitude = lydstyrke. Bølgelengde = bestemt av frekvens. |
Hørselsfunksjonen handler i bunn og grunn om å omdanne lydbølger i luften til elektriske signaler som nervesystemet kan tolke. Lydbølger oppstår når luftmolekyler settes i svingninger, og dette kan beskrives både som variasjoner i lydtrykk og som overføring av lydenergi.
Lydtrykk defineres som kraft per areal (N/m²), og beskriver hvor mye luftmolekylene presses sammen og trekkes fra hverandre når lydbølgen beveger seg. Når lydtrykket øker med 6 dB, betyr det en dobling av selve trykket. En økning på 3 dB tilsvarer derimot en dobling av energien i lyden (energi = kraft × vei, måles i joule, N·m). Dette skillet mellom trykk og energi er klinisk viktig, blant annet når man vurderer risikoen for støyskader. Selv en liten økning i dB kan bety en stor økning i den faktiske belastningen på hørselsorganet.
I tillegg til trykk og energi spiller frekvens en avgjørende rolle. Frekvensen angir hvor raskt luftmolekylene svinger, og oppgis i hertz (Hz). Mennesket kan høre et bredt spekter av frekvenser, men øret er ikke like følsomt for alle. Vi hører aller best i området rundt 4000 Hz, som tilsvarer den lysere delen av talespekteret. Det er derfor denne frekvensen ofte brukes i hørselsmålinger og audiometri.
Lydbølger sprer seg i luft som trykksvingninger i tre dimensjoner, omtrent som kuleskall som brer seg utover fra en lydkilde. Variasjoner i lydtrykk over tid gir bølgebevegelsen, og disse bølgene danner grunnlaget for hele sanseopplevelsen av lyd.
Først fanges lydbølger opp av aurikkelen og ledes gjennom øregangen til trommehinnen. Trommehinnen settes i bevegelse, noe som gir bevegelse av hammeren, ambolten og stigbøylen.
Lydbølgene får trommehinnen til å vibrere, og bevegelsen overføres via hammeren, ambolten og stigbøylen til det ovale vinduet i cochlea. Denne mekaniske overføringen er sterkt forsterket: kombinasjonen av trommehinne–stapes-systemet gir en trykkøkning på omtrent 22 ganger, slik at energien effektivt kan gå fra luft i mellomøret til væske i det indre øret.
Når stigbøylen beveger fotplaten i det ovale vinduet, skapes trykkbølger i perilymfen i scala vestibuli. Disse bølgene beveger seg gjennom sneglehuset og videre til scala tympani, hvor de til slutt absorberes ved det runde vinduet. Samtidig dannes en vandrebølge langs basilarmembranen.
Hvert punkt på basilarmembranen er mest følsomt for en bestemt frekvens: høye toner gir maksimal bevegelse basalt, nærmest mellomøret, mens lave toner gir maksimal bevegelse apikalt, i toppen av cochlea.
Dette prinsippet kalles tonotopi og bevares helt opp til hørselsbarken.
Bevegelsen av basilarmembranen gjør at hårcellene i Cortis organ bøyes mot eller fra tectorialmembranen.
Når stereociliene bøyes, åpnes mekanosensitive ionekanaler, og kaliumioner strømmer inn fra endolymfen.
Dette fører til depolarisering av hårcellen, åpning av kalsiumkanaler og frigjøring av nevrotransmitter i synapsen mot afferente nervefibre. Slik oppstår et elektrisk signal i hørselsnerven.
De indre hårcellene er hovedsakelig ansvarlige for signaloverføringen til hjernen, mens de ytre hårcellene har en forsterkende funksjon. De kan endre lengde ved depolarisering og dermed øke basilarmembranens følsomhet og frekvensselektivitet.
Signalene går videre via hørselsnerven til cochleariskjernene i hjernestammen. Herfra sendes impulser både ipsilateralt og kontralateralt til flere nivåer, inkludert oliva superior, colliculus inferior og thalamus (corpus geniculatum mediale), før de til slutt når hørselsbarken i temporallappen (Brodmann-områdene 41 og 42). Underveis behandles signalene slik at hjernen kan analysere både lydstyrke, frekvens og retningslokalisasjon.
Hørselsfysiologien kan dermed oppsummeres som en presis kjede av omdanninger: fra mekaniske vibrasjoner i trommehinnen, via væskebølger i cochlea og bøying av hårceller, til elektriske signaler som hjernen tolker som meningsfull lyd.
Mellomørets muskler
I mellomøret finnes to små muskler som har en viktig beskyttende funksjon: m. tensor tympani og m. stapedius. Begge er festet til knoklene i ørekjeden og kan dempe overføringen av lydenergi til det indre øret.
M. tensor tympani fester seg til hammeren (malleus). Når den trekker seg sammen, strammer den trommehinnen og reduserer vibrasjonene. Denne muskelen innerveres av en gren fra trigeminusnerven (n. mandibularis, V3).
M. stapedius er kroppens minste muskel og fester seg til stigbøylen (stapes). Når den trekker seg sammen, trekker den stapes bort fra det ovale vinduet, og dermed dempes trykkoverføringen til cochlea. Den innerveres av facialisnerven (n. facialis, VII).
Sammen utgjør disse musklene den såkalte mellomøre-refleksen. Når øret utsettes for høye lyder, aktiveres refleksen og reduserer energien som ledes inn i det indre øret. Effekten er størst på lave frekvenser, og refleksen beskytter dermed cochlea mot skade fra kraftige, dype lyder.
I tillegg har refleksen en annen viktig funksjon: den gjør oss i stand til å skille vår egen stemme fra andre lyder. Når vi snakker, aktiveres muskelen og demper lydstyrken av vår egen stemme i øret.
Klinisk har mellomøre-refleksen betydning for diagnostikk. Den kan testes objektivt, og svikt i refleksen sees ved for eksempel facialisparese.
Retningshørsel
For å kunne orientere oss i omgivelsene er det avgjørende å vite hvor en lyd kommer fra. Hjernen beregner lydretningen ved å sammenligne signalene fra høyre og venstre øre. To hovedfaktorer spiller inn:
- Forskjell i ankomsttid (interaural tidsforskjell): Hvis en lyd kommer fra høyre side, vil den nå høyre øre noen mikrosekunder før venstre øre. Allerede små tidsforskjeller kan oppfattes; hjernen kan registrere en retningsendring på bare tre grader når lyden kommer rett forfra.
- Forskjell i intensitet (interaural nivåforskjell): Hodet fungerer som en fysisk barriere som skaper en lydskygge på siden som vender bort fra lydkilden. Dermed blir lyden svakere i det ene øret, særlig for høye frekvenser som ikke bøyer seg lett rundt hodet.
Til sammen gjør disse forskjellene det mulig å oppfatte om en lyd kommer fra høyre eller venstre. Men hva med forskjellen mellom foran og bak? Her spiller ørebrusken (pinna) og ytre ørets form en avgjørende rolle. Ørebrusken reflekterer og filtrerer lydbølgene på en slik måte at lyder forfra og bakfra får litt ulik frekvenssammensetning når de treffer trommehinnen. Hjernen tolker disse mønstrene og kan dermed skille mellom lyd som kommer forfra og bakfra, selv om tids- og intensitetsforskjellene er like.
Denne kombinasjonen av tidsforskjell, intensitetsforskjell og frekvensfiltrering fra ørebrusken gjør at vi kan orientere oss presist i tre dimensjoner basert på lyd.
Hvis man mister hørselen på ett øre, blir hjernen fratatt muligheten til å sammenligne signalene mellom høyre og venstre side. Uten forskjeller i ankomsttid og intensitet blir det langt vanskeligere å avgjøre hvor lyden kommer fra. Resultatet er at lyden oppleves som om den «kommer fra alle kanter», og det kan være spesielt vanskelig å lokalisere tale i støyende omgivelser.
Pinna kan fortsatt bidra noe til å skille foran fra bak, men uten informasjon fra to ører er presis retningshørsel i praksis umulig. Dette er en viktig årsak til at pasienter med ensidig døvhet ofte rapporterer om problemer med orientering og redusert trygghet i trafikk eller sosiale situasjoner med mye bakgrunnsstøy.
Hørselsbanene – afferente signalveier
Når hårcellene i Cortis organ depolariseres, sendes signalene videre til hjernen gjennom et system av synapser og kjerner som til sammen kalles de afferente hørselsbanene. Disse banene sikrer både at lyd blir oppfattet, og at hjernen kan analysere retning, styrke og frekvens.
Første nevron er hørselsnerven, n. cochlearis. Denne består av mange nervefibre som hver mottar informasjon fra indre hårceller i cochlea. Fibrene samles og går inn til hjernestammen, der de danner synapser i cochleariskjernene.
Andre nevron går fra cochleariskjernene videre til oliva superior i hjernestammen. Her møtes nervefibre fra begge ører. Dette er avgjørende for evnen til å lokalisere lyd: hjernen sammenligner tidsforskjeller og intensitetsforskjeller mellom høyre og venstre øre for å beregne hvor lyden kommer fra.
Tredje nevron følger den laterale lemniscus oppover til colliculus inferior i mesencephalon. Her skjer videre bearbeiding av lydinformasjon, blant annet integrasjon av ulike frekvenser og refleksive reaksjoner på lyd.
Fjerde nevron går fra colliculus inferior til corpus geniculatum mediale i thalamus. Dette er et viktig omkoblingspunkt som sender signalene videre til hjernebarken.
Femte nevron går fra thalamus til hørselsbarken i temporallappen (Brodmann-områdene 41 og 42). Her blir nerveimpulsene omdannet til det vi oppfatter som lyd med mening. I tillegg lagres hørselminner, slik at vi kan kjenne igjen stemmer, språk og musikk.
Et viktig trekk ved de afferente hørselsbanene er at de er tonotopisk organisert. Dette betyr at informasjon om høy- og lavfrekvente lyder holdes atskilt hele veien fra cochlea til hjernebarken. Høye frekvenser behandles i én del av banen, lave frekvenser i en annen. Denne presise organiseringen gjør det mulig for hjernen å skille mellom mange ulike toner samtidig.
På grunn av kryssing av nervefibrene tidlig i banen mottar begge hemisfærer signaler fra begge ører. Dette er grunnen til at et ensidig hørselsbortfall i hjernen er sjeldent; skader på høyere nivå gir som regel mer subtile problemer, som redusert evne til å lokalisere lyd.
Hørselsbanene – efferente signalveier
De afferente banene fører lydinformasjon fra cochlea til hjernen. Mindre kjent, men like viktige, er de efferente hørselsbanene, som går motsatt vei – fra hjernen tilbake til hårcellene i cochlea. Disse banene gir hjernen mulighet til å regulere og finjustere hørselen.
De efferente fibrene utgår hovedsakelig fra oliva superior i hjernestammen. Derfra sendes signaler ned gjennom hørselsnerven til hårcellene. Det finnes to hovedtyper efferente fibre:
- Kryssende fibre, som i hovedsak ender på de ytre hårcellene. Disse fibrene kan hemme eller forsterke hårcellenes bevegelighet. Slik bidrar de til å justere følsomheten i cochlea. Dette er avgjørende når vi skal fokusere på en bestemt lyd i et støyende miljø, for eksempel å høre en stemme i et rom fullt av prat.
- Ukryssende fibre, som i større grad går til de indre hårcellene. De kan påvirke signaloverføringen fra hårcellene til hørselsnerven og dermed regulere hvor mange impulser som sendes videre til hjernen.
De efferente banene kommuniserer også med andre synapsepunkter i de sentrale hørselsbanene. På denne måten kan hjernen modulere lydopplevelsen på flere nivåer.
Funksjonelt betyr dette at hørselen ikke bare er en passiv sans, men også aktivt regulert av hjernen. De efferente banene beskytter mot overstimulering ved sterke lyder, reduserer risiko for lydtraumer og gjør oss bedre i stand til å skille ut relevante lyder i komplekse lydmiljøer.
Hørselsbarken
De afferente hørselsbanene ender i hørselsbarken, som ligger i tinninglappen (temporallappen). De viktigste områdene er Brodmann 41 og 42, også kalt den primære og sekundære auditive cortex.
I den primære auditive cortex mottas signalene fra begge ører via thalamus (corpus geniculatum mediale). Her bevares den tonotopiske organiseringen fra cochlea: lave frekvenser behandles i én del av barken, høye frekvenser i en annen. Dette gjør det mulig for hjernen å skille mellom ulike toner og oppfatte komplekse lydmønstre.
Den sekundære auditive cortex har en mer sammensatt oppgave. Her tolkes og bearbeides lyden slik at vi oppfatter den som tale, musikk eller andre meningsfulle lyder. I dette området lagres også hørselminner, som gjør at vi kan kjenne igjen stemmer, ord og melodier.
Språkfunksjonene er nært knyttet til auditive områder. På venstre side finner vi Wernickes område, som er avgjørende for språkforståelse. Skader her kan føre til flytende, men meningsløs tale og manglende evne til å forstå språk (Wernickes afasi). På den andre siden har vi Brocas område i frontallappen, som styrer taleproduksjon og artikulasjon. Samspillet mellom disse områdene, via nervebaner som fasciculus arcuatus, gjør at vi kan lytte, forstå og selv formulere språk.
Hørselsbarken har også en viktig rolle i retningshørsel. Hjernen sammenligner informasjon fra begge ører for å beregne hvor lyden kommer fra. Forskjeller i ankomsttid og lydintensitet brukes for å avgjøre retningen. Selv svært små tidsforskjeller – ned til 0,00003 sekunder – kan oppfattes.
Til sammen gjør hørselsbarken at vi ikke bare registrerer lyd, men også forstår og gir mening til det vi hører. Dette er avgjørende både for kommunikasjon, musikkopplevelse og evnen til å orientere seg i omgivelsene.
Likevektsorganet
I tillegg til å være sanseorgan for hørsel, inneholder det indre øret også kroppens viktigste sanseorgan for balanse – vestibulærapparatet. Dette består av tre bueganger samt to små utposninger, utrikkelen (utriculus) og sekksystemet (sacculus). Sammen registrerer de både hodets stilling og bevegelser, og danner grunnlaget for vår evne til å holde balansen.
Buegangene er orientert i tre plan som står omtrent vinkelrett på hverandre. Hver buegang inneholder en utvidelse kalt ampulla, der sansecellene sitter i en struktur kalt crista ampullaris. Disse sansecellene har flimmerhår (stereocilier) som stikker opp i en geleaktig masse kalt cupula. Når hodet roteres, forskyves endolymfen i buegangen, cupula bøyes, og hårcellene stimuleres. Slik registreres rotasjonsbevegelser i alle retninger.
Utrikkelen og sekksystemet registrerer lineær akselerasjon og tyngdekraft. Her ligger sansecellene i flater kalt maculae, som er dekket av en geleaktig masse med små kalkkrystaller – otolitter (statolitter). Når hodet beveges eller endrer stilling, forskyves otolittene i forhold til geleen, noe som bøyer sansehårene og utløser nerveimpulser. Dette gjør at hjernen får kontinuerlig informasjon om hodets stilling i rommet.
Signalene fra vestibulærapparatet sendes via n. vestibularis (en del av hjernenerve VIII, n. vestibulocochlearis) til vestibulærkjernene i hjernestammen.
Her integreres informasjonen med signaler fra syn og propriosepsjon (muskler og ledd).
Videre sendes signalene til cerebellum, som har en nøkkelrolle i å koordinere balanse og kroppsholdning.
Vestibulærapparatet er også koblet til øyemotorikken gjennom den vestibulo-okulære refleksen (VOR). Denne refleksen gjør at øynene beveger seg motsatt av hodets bevegelse, slik at synsinntrykket holdes stabilt selv når vi beveger oss raskt.
Likevektsorganet kan dermed oppsummeres som en høypresis sensor som kontinuerlig informerer hjernen om kroppens bevegelser og posisjon. Uten dette systemet ville vi hatt store problemer med å holde balansen, koordinere bevegelser og orientere oss i rommet.
Det posturale systemet
For å opprettholde balanse er det ikke nok å ha et velfungerende likevektsorgan i det indre øret. Kroppen må også For å opprettholde balanse er det ikke nok å ha et velfungerende likevektsorgan i det indre øret. Kroppen må også integrere informasjon fra flere sanser, særlig syn og propriosepsjon. Denne helheten kalles det posturale systemet.
Systemet bygger på tre hovedtyper sanseimpulser:
- Visuelle signaler fra øynene, som forteller oss om omgivelsene og om bevegelse i synsfeltet.
- Proprioseptive signaler fra muskler, ledd og trykkreseptorer under fotsålene, som informerer om kroppens stilling og bevegelse i forhold til underlaget.
- Vestibulære signaler fra likevektsorganet i det indre øret, som registrerer hodets stilling og bevegelser.
Alle disse impulsene møtes i hjernestammen, spesielt i retikulærformasjonen. Retikulærformasjonen er et nettverk av kjerner som strekker seg gjennom hele hjernestammen, og som fungerer som et samordnende filter og koblingsstasjon. Her integreres sanseinformasjonen, og signalene sendes videre til motoriske systemer og høyere hjernestrukturer.
Bearbeidingen av signalene moduleres videre av cerebellum, som er avgjørende for presis koordinasjon og tilpasning av bevegelsene. Resultatet er en finjustert kontroll av:
- Muskelaktivitet i hele kroppen, slik at vi kan opprettholde stilling og gangfunksjon.
- Øyebevegelser, særlig via den vestibulo-okulære refleksen (VOR), som stabiliserer synsbildet selv når hodet beveger seg.
- Autonome reaksjoner, som kan forklare hvorfor ubalanse kan føre til svette, kvalme og brekninger.
Det posturale systemet påvirkes ikke bare av sanseinput, men også av psykiske faktorer. Angst, frykt og stress kan forsterke balanseproblemer og gi symptomer som svimmelhet og ustøhet.
Hovedmålet for det posturale systemet er å sikre stabilitet, orientering og velvære. Når systemet svikter – for eksempel ved sykdommer i det indre øret, ved synstap eller ved perifer nevropati – kan resultatet bli falltendens, nystagmus og betydelig ubehag.
Hørselstester
For å vurdere hørsel i klinisk praksis benyttes både enkle sengetest-metoder og mer avanserte målinger. Målet er å bestemme graden av hørselstap og å avgjøre hvor i øret problemet sitter. Man skiller først og fremst mellom konduktivt hørselstap, der årsaken ligger i ytre eller mellomøret (f.eks. ørevoks, væske i mellomøret, øreknokkeldefekter), og sensorinevrogent hørselstap, der årsaken sitter i det indre øret, hørselsnerven eller de sentrale hørselsbanene.
Følsomhetskurver og audiogram
Ørets følsomhet for lyd varierer med frekvens. Vi er mest følsomme i området rundt 4000 Hz, mens lave frekvenser (basslyd) krever høyere lydtrykk for å oppfattes. Dette kan fremstilles i en følsomhetskurve, der den nederste kurven viser høreterskelen – det laveste lydtrykket vi kan oppfatte ved ulike frekvenser.
I klinikken brukes dette prinsippet til å lage et audiogram. Her tester man pasientens terskel for rene toner (rentoner) ved forskjellige frekvenser, og resultatet plottes som hørsel i dB HL (hearing level). Audiogrammet viser dermed hvordan pasientens hørsel avviker fra normalen.
- SPL (sound pressure level) er en absolutt fysisk måling av lydtrykk i forhold til 20 µPa.
- HL (hearing level) er en skala justert etter den gjennomsnittlige menneskelige høreterskelen, og brukes i audiometri.
Et normalt audiogram hos en frisk person vil ligge som en tilnærmet rett linje rundt 0 dB HL.
Luftledning og benledning
Ved luftledningstesting får pasienten høre lyden gjennom hodetelefoner, slik at lyden går den normale veien gjennom ytre øre, mellomøret og inn i cochlea.
Ved benledningstesting plasseres vibratoren på processus mastoideus, slik at lydvibrasjonene føres direkte inn i cochlea gjennom benet, og man hopper dermed over ytre og mellomøret.
- Dersom hørselstapet skyldes en skade i ytre eller mellomøret, vil luftledningen være dårligere enn benledningen (konduktivt tap).
- Dersom problemet ligger i det indre øret eller hørselsnerven, vil både luftledning og benledning være like påvirket (sensorinevrogent tap).
I noen tilfeller, spesielt når forskjellen mellom høyre og venstre øre er stor, kan det ene øret «hjelpe til» og høre lyden via benledning, selv om det er det andre øret man prøver å teste. For å unngå dette brukes maskering: man spiller samtidig en støy i det andre øret for å hindre at det deltar i testen. Dermed sikrer man at man faktisk måler det øret man ønsker å undersøke.
Audiometri
Den mest brukte metoden for å undersøke hørsel er audiometri. Her tester man pasientens hørselsterskel ved ulike frekvenser, både gjennom luftledning (via hodetelefoner) og benledning (via en vibrator på mastoiden). Resultatene plottes inn i et audiogram, som viser hvor sterkt et lydsignal må være for at pasienten skal kunne oppfatte det.
- Sensorinevrogent hørselstap: Både luftledning og benledning er redusert i samme grad.
- Konduktivt hørselstap: Kun luftledningen er redusert, mens benledningen er normal.
- Kombinert hørselstap: Begge er redusert, men med et tydelig gap mellom kurvene.
I tillegg til terskelmålinger kan audiogrammet brukes til å teste diskriminasjonsevne, altså hvor godt pasienten oppfatter tale ved ulike lydstyrker. Dette er særlig nyttig hos eldre med presbyacusis, som ofte kan høre toner på audiogrammet, men likevel har problemer med å forstå tale.
Stemmegaffelprøver
I en klinisk hverdag brukes ofte Rinnes og Webers prøve, som gir rask informasjon om hørselstapets karakter.
- Rinnes prøve sammenligner luft- og benledning på samme øre.
- Normal eller sensorinevrogent tap: luftledning høres best (Rinne positiv).
- Konduktivt tap: benledning høres best (Rinne negativ).
- Webers prøve sammenligner lydoppfattelse mellom høyre og venstre øre ved at stemmegaffelen settes midt på hodet.
- Normal hørsel: lyden høres midt i hodet.
- Sensorinevrogent tap: lyden lateraliseres til det gode øret.
- Konduktivt tap: lyden lateraliseres til det dårlige øret.
Disse testene gir ingen eksakte mål, men de er svært nyttige som første vurdering. De gir rask informasjon om et hørselstap er ensidig eller bilateralt, og om årsaken sannsynligvis er mekanisk (konduktiv) eller nevrogen (sensorinevrogen).
| Test | Utførelse | Funn ved normal hørsel | Funn ved konduktivt hørselstap | Funn ved sensorinevrogent hørselstap |
|---|---|---|---|---|
| Audiometri | Måler hørselsterskler for ulike frekvenser ved luft- og benledning. Resultat plottes i audiogram. | Luft- og benledning normale (ca. 0 dB HL). | Kun luftledning redusert, benledning normal (air–bone gap). | Både luft- og benledning redusert, parallelt senket. |
| Rinnes prøve | Stemmegaffel holdes først mot mastoiden (benledning), deretter foran øret (luftledning). | Luftledning høres best (Rinne positiv). | Benledning høres best (Rinne negativ). | Luftledning høres best (Rinne positiv). |
| Webers prøve | Stemmegaffel plasseres midt på hodet/pannen. Pasienten angir hvor lyden høres. | Lyden oppfattes midt i hodet (like sterkt i begge ører). | Lyden lateraliseres til det syke øret. | Lyden lateraliseres til det friske øret. |
