Lungeundersøkelsen er en systematisk vurdering av luftveier og lungefunksjon ved hjelp av inspeksjon, palpasjon, perkusjon og auskultasjon. Den hjelper deg med å oppdage sykdomstilstander som pneumoni, pneumothorax, lungeødem, obstruktiv sykdom og pleuravæske.
Pasienten bør sitte oppreist med bar overkropp. Undersøk alltid foran, på sidene og bak, og sammenlign høyre og venstre side.
1. Inspeksjon
Ved inspeksjon vurderer du pasientens pust og thoraksform med det blotte øye. Dette gir verdifull informasjon allerede før du tar på pasienten.
Vurder følgende:
- Respirasjonsfrekvens: Telles ved å observere brystkassens bevegelser over ett minutt. Normal er 12–20/minutt. Forhøyet respirasjonsfrekvens kan tyde på infeksjon, hjertesvikt, KOLS eller lungeemboli.
- Pustemønster: Er pustingen regelmessig? Brukes aksessoriske muskler? Er det stønning, tachypné eller tegn på dyspné i hvile?
- Thoraksform: Er brystkassen symmetrisk? Se etter tønnethorax (som ved emfysem), innsunket hemithorax (som ved atelektase), eller kyfoskoliose som kan hemme lungevolum.
- Bevegelse under respirasjon: Observer om begge sidene av thorax beveger seg likt. Asymmetrisk ekspansjon tyder på nedsatt ventilasjon i én lunge.
2. Palpasjon
Palpasjon gir informasjon om thoraksbevegelse og overføring av lyd.
- Thoraksekspansjon
Legg hendene på pasientens nedre ribbensbue, med tomlene pekende mot midtlinjen og fingrene flatt mot ribbena. Be pasienten ta et dypt åndedrag, og observer om tomlene beveger seg likt utover. Redusert ekspansjon på én side tyder på nedsatt lungevolum – som ved atelektase, pleuravæske eller pneumothorax. - Taktil fremitus (gjøres ikke på 1. året)
Be pasienten si “33” mens du holder håndbaken eller ulnarsiden av hånden mot pasientens thorax. Flytt hånden systematisk og sammenlign høyre og venstre side. Økt fremitus kan tyde på konsolidert lungevev (for eksempel ved pneumoni), mens redusert fremitus ses ved pleuravæske eller luft mellom lunge og brystvegg (pneumothorax).
Når vi undersøker lungene, starter vi alltid med det mest tilgjengelige: observasjon. Allerede før vi legger en hånd på pasienten, kan vi hente mye informasjon ved å se nøye etter hvordan pasienten puster og hvordan brystkassen beveger seg. Dette kalles inspeksjon.
Ved inspeksjon vurderer vi først respirasjonsfrekvensen – altså hvor mange ganger pasienten puster i løpet av ett minutt. Det gjør vi enkelt ved å telle antall pust ved å observere brystkassens bevegelser. En normal respirasjonsfrekvens i hvile ligger mellom 12 og 20 pust per minutt. Hvis pasienten puster raskere enn dette, kan det være tegn på for eksempel feber, infeksjon eller andre tilstander som påvirker oksygenopptaket.
Deretter ser vi på pustemønsteret. Er pustingen jevn og rolig? Bruker pasienten hjelpemuskler som nakke og skuldre for å trekke pusten? Ser vi tegn på anstrengelse, stønning eller rask, overflatisk pust (tachypné)? Slike observasjoner kan gi oss verdifull informasjon om pasientens pustearbeid og komfort.
Videre vurderer vi thoraksens form. Brystkassen skal normalt være symmetrisk, både i form og bevegelse. Hvis den ene siden er tydelig innsunket, kan det tyde på at lungen på den siden ikke fylles normalt med luft. Vi legger også merke til spesielle varianter av thoraksform, som for eksempel tønnethorax, som ses ved KOLS, eller kyfoskoliose, som kan begrense lungekapasiteten mekanisk.
Til slutt ser vi på bevegelsen av thorax under respirasjon. Når pasienten trekker pusten inn, skal begge sider av brystkassen utvide seg jevnt og symmetrisk. Hvis den ene siden henger etter eller ikke beveger seg i det hele tatt, er det et tegn på at det er noe som hindrer normal lungeekspansjon på den siden. Det kan for eksempel skyldes væske, sammenfall av lungen, eller redusert lungevolum.
Etter inspeksjonen går vi videre til palpasjon, der vi bruker hendene våre til å vurdere hvordan brystkassen faktisk beveger seg. Det viktigste vi gjør her, er å teste thoraksekspansjon.
For å gjøre det, legger vi hendene på pasientens nedre ribbensbue – gjerne bakfra – med tomlene pekende mot midtlinjen og fingrene hvilende lett mot brystveggen. Vi ber så pasienten trekke pusten dypt. Når lungene fylles med luft, skal tomlene bevege seg utover på likt vis. Dersom én side beveger seg mindre enn den andre, tyder det på redusert ekspansjon av lungene på den siden.
Dette kan være tegn på at lungen ikke fylles normalt med luft – for eksempel ved sammenfall (atelektase), væske i pleurahulen eller luft som lekker ut og legger seg mellom lungen og brystveggen (pneumothorax).
3. Perkusjon
Perkusjon brukes for å vurdere luftinnholdet i lungene og for å finne soner med væske eller sammenfall.
Slik utfører du det:
- Legg din venstre langfinger flatt mot pasientens brystvegg, og bruk høyre pekefinger til å dunke over midtleddets dorsale flate.
- Sammenlign høyre og venstre side, og jobb systematisk ovenfra og ned, med særlig fokus på sidene og ryggflaten.
- Slå mellom ribbeina (interkostalrom) – ikke over dem.
Normalt høres en hul, luftfylt lyd kalt “resonans”.
Unormale funn inkluderer:
Når du utfører perkusjon i en lungeundersøkelse, bruker du fingrene for å lage en lyd som forteller noe om hva som befinner seg bak brystveggen – luft, væske eller fast vev. Det er en enkel og nyttig teknikk for å vurdere om lungevevet har normalt luftinnhold, og om det er symmetrisk fordelt.
Når lungene er normalt fylt med luft, vil du høre en hul og luftig lyd som kalles resonans. Dette er den lyden du forventer å høre over friske lunger. Hvis du slår og lyden plutselig blir dempet – altså lav, kort og tung – kan det bety at det er mindre luft og mer væske eller fast vev i området, men dette går utover det som forventes på førsteårsnivå.
Som student på førsteåret skal du først og fremst lære å utføre perkusjon riktig og kjenne igjen den normale resonante lyden, og å bruke perkusjon for å vurdere om det er symmetri i luftinnholdet mellom høyre og venstre lunge. Du bør også kunne finne nedre lungegrense, altså det punktet der lyden endres til mer dempet fordi du har nådd overgangen fra lunge til bukhule.
4. Auskultasjon
Auskultasjon gir direkte informasjon om luftstrømmen i lungene og eventuelle fremmedlyder.
Slik gjør du det:
- Bruk stetoskopets membranside.
- Be pasienten puste inn og ut med åpen munn, litt dypere enn vanlig.
- Lytt systematisk: Først øverst foran, deretter på sidene og til slutt over hele ryggflaten, ned til basis.
- Sammenlign høyre og venstre side i samme høyde.
Normale funn:
- Vesikulær respirasjonslyd: Myk, lavfrekvent lyd som høres best ved inspirasjon, og forsvinner gradvis ved ekspirasjon.
Unormale funn (adventitious sounds):
- Knatrelyder (rales/crackles): Fine eller grove. Fine knatrelyder høres ofte ved pneumoni og hjertesvikt. Grove knatrelyder kan tyde på sekret i større luftveier.
- Pipelyder (wheezes): Høye, musikalske lyder som tyder på trange luftveier – typisk ved astma eller KOLS.
- Rhonchi: Grove, snurrende lyder – ofte sekret i bronkiene.
- Gnidningslyd: “Lær mot lær”-lyd ved tørr pleuritt.
- Stridor: Høyfrekvent inspiratorisk lyd – alvorlig funn som tyder på obstruksjon i øvre luftveier.
- Fravær av pustelyd: Kan tyde på pleuravæske, pneumothorax eller obstruksjon.
Når vi auskulterer lungene, er målet å høre hvordan luft beveger seg gjennom luftveiene – altså å vurdere selve pustelyden. Dette er den eneste delen av lungeundersøkelsen der du får direkte informasjon om selve luftstrømmen i lungene.
Hos friske personer skal du høre det vi kaller vesikulær respirasjonslyd. Det er en myk, lavfrekvent og susende lyd, som høres tydeligst når pasienten puster inn. Lyden blir gradvis svakere ved utpust, og kan ofte forsvinne helt i ekspirasjonsfasen. Dette er et tegn på at luft strømmer fritt gjennom bronkier og alveoler, og at det ikke er hindringer eller væske i veien.
Som førsteårsstudent skal du kun kjenne igjen normale vesikulære lyder, og kunne vurdere om pustelyden er symmetrisk på høyre og venstre side. Du trenger ikke kunne identifisere alle patologiske lyder – det kommer senere. Det viktige nå er at du:
- Kan gjennomføre auskultasjonen riktig
- Kjenner igjen normal pustelyd
- Vet hvordan normal luftstrøm høres og føles å lytte til
Når du etter hvert lærer om sykdommer som pneumoni, KOLS og hjertesvikt, vil du møte begreper som knatrelyder, piping, gnidningslyd og fravær av pustelyd – men disse skal du først og fremst vite om, ikke nødvendigvis gjenkjenne klinisk på dette stadiet.
Rapport
Respirasjonen er normofrekvent og upåfallende.
Thorax er symmetrisk med normal konfigurasjon.
Ubesværende respirasjonsbevegelser.
Ingen spesifikk ømhet ved palpasjon.
Sonor perkusjonslyd over alle lungeavsnitt.
Hjertedemping til stede.
Normale lungegrenser.
Vesikulær respirasjonslyd.
Ingen fremmedlyder.