Øyets anatomi

Øyet er et av menneskets mest komplekse sanseorgan og gir oss evnen til å oppfatte lys, farger, former og bevegelser i omgivelsene. Synet er den sansen som formidler mest informasjon til hjernen, og det anatomiske grunnlaget for denne funksjonen er et presist samspill mellom øyets strukturer. For å forstå øyets fysiologi og de mange sykdommene som kan ramme synet, er det nødvendig å kjenne både den makroskopiske og mikroskopiske oppbygningen.

Øyeeplet ligger godt beskyttet i orbita, en benet øyehule som sammen med bløtdeler, fett og muskler sørger for stabilitet og bevegelighet. Rundt øyet finner vi øyelokkene og tåreapparatet, som beskytter og holder øyets overflate fuktig. Selve øyeeplet består av flere lag med ulike funksjoner: et ytre fibrøst lag som gir form og beskyttelse, et midtre karrikt lag som forsyner vevet med næring og regulerer lysinnslipp, og et indre lag som inneholder sansecellene i netthinnen.

I tillegg til selve øyeeplet spiller blodforsyning, nervebaner og muskler en avgjørende rolle. Blodkar sørger for oksygen og næringsstoffer, mens hjernenerver kontrollerer både øyets bevegelser og pupillens størrelse. Øyets anatomi må derfor forstås i sammenheng med hele orbita, der både beskyttende, motoriske og sansemessige komponenter møtes.

Øyets omgivelser

Orbita – den benete øyehulen

Øyet ligger inne i orbita, et hulrom i ansiktsskjelettet som har form som en pyramide med spissen bakover mot hjernen og basis vendt fremover. Veggene i orbita dannes av flere knokler: taket hovedsakelig av os frontale, gulvet av maxilla, lateralveggen av os zygomaticum og os sphenoidale, og medialveggen av fire tynne knokler inkludert os lacrimale og os ethmoidale. Denne sammensatte oppbygningen gjør orbita til et stabilt hulrom som både beskytter øyeeplet og gir plass til muskler, nerver, kar og fettvev.

Flere åpninger forbinder orbita med resten av kraniet. Viktigst er canalis opticus, der n. opticus og a. ophthalmica passerer, samt fissura orbitalis superior, hvor de motoriske øyenervene (CN III, IV og VI) og n. ophthalmicus (V1) går inn. Disse anatomiske forholdene har stor klinisk betydning, for eksempel ved traumatisk skade som kan gi såkalte blow-out-frakturer, der en av veggene i orbita brister og pasienten får dobbeltsyn eller innsunket øye.

Bløtdeler i orbita

Innholdet i orbita består av mer enn selve øyeeplet. Rundt øyet ligger fettvev som både beskytter og gir plass til bevegelse. Øyeeplet er kledd av en tynn hinne, Tenons kapsel, som ligger mellom sclera og fettvevet. Denne hinnen gjør at øyet kan gli fritt når musklene beveger det. De ytre øyemusklene går gjennom kapselen før de fester seg på sclera.

Orbita inneholder også små fascier og ligamenter som bidrar til å holde øyet på plass. Et viktig eksempel er check-ligamentene, som begrenser hvor langt øyet kan bevege seg medialt og lateralt, og ligamentum suspensorium, som gir støtte fra undersiden. Sammen danner disse strukturene et opphengsapparat som sørger for at øyeeplet ligger stabilt, men samtidig kan beveges presist i alle retninger.

Tåreapparatet

Øyets overflate må hele tiden holdes fuktig for å beskyttes og fungere normalt. Dette sørges for av tåreapparatet (apparatus lacrimalis). Ordet lacrimalis kommer fra latin lacrima, som betyr tåre – alt som har med tårene å gjøre får derfor dette navnet.

Den store tårekjertelen (glandula lacrimalis) ligger øverst og litt på siden i øyehulen, og den produserer tårevæsken. Hver gang vi blunker, fordeles væsken over hornhinnen (cornea) som en tynn film.

Tårene samles deretter i en liten «tåresjø» i øyets indre hjørne.
I øyets mediale øyekrok, der tårene samles, finner vi en liten, rosa slimhinneknute som kalles caruncula lacrimalis. Caruncula betyr «liten kjøttknute», og lacrimalis viser igjen til at den hører til tåreapparatet. Denne strukturen består av hud med hårsekker, svettekjertler og talgkjertler, og er synlig som en liten forhøyning helt innerst i øyekroken.

Herfra renner væsken ned i de små tårekanalene (canaliculi lacrimales), videre til tåresekken (saccus lacrimalis) og deretter gjennom tårekanalen (ductus naso-lacrimalis) til nesehulen.

Denne forbindelsen forklarer hvorfor nesen begynner å renne når vi gråter. Dersom tåresekken blir betent, kan man få smerter og hevelse i øyekroken – en tilstand som kalles dacryocystitt.

Øyelokkene

Øyelokkene (palpebrae) beskytter øyet mekanisk mot lys, støv og skader, samtidig som de fordeler tårefilmen jevnt over øyets overflate. På innsiden er de kledd med conjunctiva (tunica conjunctiva palpebrarum), som i fornix bøyer seg over og dekker sclera frem til limbus.

Øyelokket består av en fast bindevevsplate, tarsus, som inneholder de Meibomske kjertlene (glandulae tarsales). Disse produserer en oljefilm som legger seg ytterst på tårefilmen og hindrer at tårene fordamper for raskt. Ved øyelokkskanten finnes i tillegg Zeis’ kjertler (små talgkjertler) og Molls kjertler (modifiserte svettekjertler).

I selve øyelokket ligger flere muskler. M. orbicularis oculi sørger for at øyet kan lukkes ved blunking. Øvre øyelokk åpnes av m. levator palpebrae superior, som har en seneflate (aponeurose) som fester seg i tarsus. Den glatte muskelen m. tarsalis superior (Müller’s muskel), med sympatisk innervasjon, bidrar til å holde øyelokket løftet.

Mellom huden og tarsus finnes fettvev og septum orbitale, en bindevevshinne som skiller øyelokket fra innholdet i orbita.

Infeksjon eller blokkering av disse kjertlene kan gi plager som hordeolum (sti) eller chalazion (kronisk betennelse i Meibomske kjertler). Øyelokket inneholder også muskler som muliggjør blunking og lukking, blant annet m. orbicularis oculi og m. levator palpebrae superior.

Øyets muskulatur

Øyet kan beveges raskt og presist i alle retninger takket være de ytre øyemusklene. Disse danner en muskelkjegle i orbita rundt synsnerven og sørger for at øyeeplet kan rettes inn mot det vi vil fokusere på. Bevegelsene koordineres nøye mellom begge øyne slik at vi oppfatter et samlet synsbilde.

De rette øyemusklene

Det finnes fire rette øyemuskler (mm. recti): superior, inferior, medialis og lateralis. Alle springer ut fra en felles senering, anulus tendineus communis, som omgir canalis opticus bak i orbita. De fester seg på sclera litt bak limbus.

• M. rectus superior løfter øyet oppover og bidrar til innoverrotasjon.
• M. rectus inferior senker øyet og roterer det svakt utover.
• M. rectus medialis dreier øyet innover (adduksjon).
• M. rectus lateralis dreier øyet utover (abduksjon).

De skrå øyemusklene

De to skrå musklene (mm. obliqui) gir mer finjustert rotasjon.

• M. obliquus superior har utspring fra orbita baktil og går fremover via en sene som bøyes rundt en liten trinse, trochlea, før den fester på øyets bakre, laterale kvadrant. Muskelen senker øyet og roterer det innover.
• M. obliquus inferior springer ut fra orbitagulvet foran og fester seg baktil lateralt. Den løfter øyet og roterer det utover.

Muskelen for øyelokket

I tillegg til disse finnes m. levator palpebrae superior, som løfter øvre øyelokk og dermed bidrar til å åpne øyet. Denne muskelen samarbeider med m. orbicularis oculi, som lukker øyet.

Nerveforsyning

De ytre øyemusklene styres av tre hjernenerver:

• N. oculomotorius (CN III) innerverer de fleste musklene: m. rectus superior, medialis, inferior, samt m. obliquus inferior og m. levator palpebrae superior.
• N. trochlearis (CN IV) innerverer kun m. obliquus superior.
• N. abducens (CN VI) innerverer kun m. rectus lateralis.

Kliniske forhold

Skader eller sykdommer i disse nervene kan gi øyemuskellammelser (pareser). Ved en abducensparese mister m. rectus lateralis funksjonen, og øyet står dreid innover, noe som gir dobbeltsyn. Trochlearisparese gir problemer med å se nedover, spesielt i skrå blikkretning, mens en skade på n. oculomotorius kan føre til hengende øyelokk (ptose), utadrotasjon av øyet og utvidet pupille.

Øyeeplet (bulbus oculi)

På øyeeplet kan man skille ut en fremre og en bakre pol. Den fremre polen ligger midt i cornea, mens den bakre polen ligger motsatt, omtrent der synsnerven forlater øyet. En linje mellom de to polene kalles øyets akse. Rundt øyeeplet går en tenkt sirkel, equator bulbi, vinkelrett på aksen. Videre kan man dele øyet inn i fire kvadranter ved hjelp av en vertikal og en horisontal meridian. Denne systematikken brukes både i anatomi og i kliniske undersøkelser for å beskrive funn presist.

De tre lagene i øyeeplet

Øyeeplet består av tre konsentriske lag som hver har spesifikke funksjoner:

1. Tunica fibrosa bulbi er det ytterste, fibrøse laget som gir øyet dets form og styrke. Det består av den hvite sclera, som dekker det meste av øyet, og den gjennomsiktige cornea foran.
2. Tunica vasculosa bulbi (uvea) er det midtre laget som er rikt på blodkar. Det består av choroidea, corpus ciliare og iris. Uvea forsyner øyet med næring og regulerer lysmengden som slipper inn.
3. Tunica interna bulbi (retina) er det innerste laget. Her finner vi sansecellene, fotoreseptorene, som registrerer lys og sender signaler videre til hjernen via n. opticus.

Disse tre lagene er tett knyttet sammen, men har svært ulike roller – fra beskyttelse og ernæring til selve sansefunksjonen.

Blodforsyning

Øyets blodforsyning er spesielt sårbar fordi de fleste arteriene fungerer som endearterier uten gode kollateraler. Den viktigste tilførselen kommer fra a. ophthalmica, en gren av a. carotis interna. Denne sender blant annet ut a. centralis retinae, som går inn i synsnerven og videre til netthinnen. Små ciliare arterier forsyner choroidea og fremre deler av øyet. Det venøse avløpet går via vv. ophthalmicae, som kommuniserer med både ansiktsvener og sinus cavernosus. Dette forklarer hvorfor infeksjoner i ansiktet kan spre seg til hjernen.

Nerveforsyning

Den viktigste nerven til øyet er n. opticus (CN II), som leder synsimpulsene til hjernen. I tillegg bidrar flere grener av n. ophthalmicus (CN V1) med sensoriske fibre til cornea, conjunctiva og deler av sclera. Autonome fibre regulerer pupillens størrelse og akkomodasjonen: parasympatiske impulser til m. sphincter pupillae og m. ciliaris, og sympatiske impulser til m. dilatator pupillae.

Fremre deler av øyet

De fremre delene av øyet spiller en avgjørende rolle for lysbrytning, regulering av lysmengde og opprettholdelse av det intraokulære trykket. Sammen utgjør cornea, iris, corpus ciliare, linsen og øyekamrene et komplekst system som sørger for at lysstrålene kan fokusere presist på netthinnen.

Cornea

Cornea (hornhinnen) er den gjennomsiktige fremre delen av øyet som dekker iris og pupillen. Den er helt avaskulær, men svært rikt innervert, noe som gjør den ekstremt følsom for berøring. Cornea står for hoveddelen av øyets lysbrytning. Krumningen og gjennomsiktigheten er avgjørende for et skarpt syn. Overgangen mellom cornea og sclera kalles limbus, et område som også er viktig i forbindelse med drenasjen av kammervann.

Fremre og bakre øyekammer

Mellom cornea og iris ligger fremre øyekammer (camera anterior), mens bakre øyekammer (camera posterior) ligger mellom iris og linsen. Begge kamrene er fylt med en klar væske, kammervann (humor aquosus), som dannes av epitelet i corpus ciliare. Væsken strømmer fra bakre til fremre kammer gjennom pupillen.

For å forlate øyet renner kammervannet ut i kammervinkelen (angulus iridocornealis). Her passerer det først gjennom trabekelverket, et fint nettverk av små bindevevsbjelker og kanaler som fungerer omtrent som et filter eller en sil. Etter filtreringen samles væsken i Schlemms kanal (sinus venosus sclerae), en ringformet vene som fører den videre til øyets venesystem.

Denne drenasjen må stå i balanse med produksjonen av kammervann. Hvis trabekelverket blir tett, eller drenasjen på annen måte hindres, stiger trykket i øyet. Dette kalles glaukom (grønn stær) og kan skade synsnerven dersom det ikke behandles.

Iris

Iris (regnbuehinnen) er en tynn, sirkulær struktur som danner pupillen i midten. Den fungerer som en blender og regulerer hvor mye lys som slipper inn i øyet. Iris’ farge bestemmes av mengden og fordelingen av pigment.

Pupillens størrelse styres av to muskler med forskjellig orientering av muskelfibrene:

• M. sphincter pupillae består av sirkulært anlagte muskelfibre rundt pupillens åpning. Når denne muskelen trekker seg sammen, blir pupillen mindre (miose). Muskelen er innervert av parasympatiske fibre via n. oculomotorius (CN III).
• M. dilatator pupillae består av radiært anlagte muskelfibre som går utover fra pupillkanten mot irisroten. Når de trekker seg sammen, trekkes pupillåpningen ut og pupillen blir større (mydriasis). Muskelen er innervert av sympatiske fibre.

Denne konstruksjonen gjør at iris kan regulere lysinnslippet svært raskt. I sterkt lys trekker sphincter-muskelen pupillen sammen, mens i mørke eller ved stress/aktivering av sympaticus trekker dilatator-muskelen pupillen ut.

Pupillereaksjonen gir derfor viktig informasjon i klinikken, både om lysforhold, autonome funksjoner og om nevrologisk status.

Corpus ciliare

Corpus ciliare (strålelegemet) er en ringformet struktur som ligger bak iris.
Her finner vi m. ciliaris, en glatt muskel som regulerer linsens form og dermed akkomodasjonen. Når muskelen kontraherer, slakkes zonulatrådene som holder linsen, og linsen blir mer rund slik at vi kan fokusere på nært hold. Når muskelen slapper av, strammes zonulatrådene, og linsen blir flatere for avstandssyn. Corpus ciliare har også viktige sekretoriske funksjoner, ettersom epitelet produserer kammervann.

Linsen

Linsen (lens) er en bikonveks, gjennomsiktig struktur som ligger bak iris og foran corpus vitreum. Den er avaskulær og får næring via kammervannet. Linsen er opphengt i øyet ved hjelp av tynne tråder, zonulafibre, som går fra corpus ciliare. Linsens viktigste egenskap er elastisiteten, som gjør akkomodasjon mulig. Med alderen mister linsen gradvis denne evnen, noe som gir presbyopi (alderslangsynthet). Grå stær (katarakt) oppstår når linsen blir uklar og slipper mindre lys gjennom.

Bakre deler av øyet

De bakre delene av øyet er avgjørende for synsfunksjonen. Det er her lysstrålene, etter å ha passert gjennom de fremre brytende strukturene, treffer sanseapparatet i netthinnen. Området domineres av retina, corpus vitreum og synsnervens inn- og utgang.

Corpus vitreum

Corpus vitreum (glasslegemet) fyller det meste av hulrommet i øyet bak linsen. Det består av en klar, geléaktig masse som hovedsakelig inneholder vann, hyaluronsyre og kollagenfibrer. Glasslegemet har flere funksjoner: det holder retina på plass mot årehinnen, stabiliserer øyeeplets form og bidrar til lysbrytningen. Med alderen blir glasslegemet mer flytende, og små kollagenklumper kan gi skygger som oppleves som «fluer» i synsfeltet (floaters).

Retina

Retina (netthinnen) er øyets sanseorgan og omdanner lys til elektriske signaler som sendes til hjernen via synsnerven. Retina består av to deler:

• Pars optica retinae – den fotosensitive delen, med fotoreseptorer (staver og tapper), bipolare celler og ganglieceller.
• Pars caeca retinae – den fremre, ikke-fotosensitive delen, som dekker corpus ciliare og iris.

Retina er svært tynn og ligger an mot choroidea. Den kan lett løsne, noe som gir netthinneavløsning (amotio retinae), en alvorlig tilstand som pasienten opplever som en «rullgardin» som trekkes foran synet.

Macula lutea og fovea centralis

I den bakre polen finner vi macula lutea, også kalt den gule flekk. Dette området har høy tetthet av tapper (reseptorer for fargesyn) og er avgjørende for skarpsynet. I sentrum av macula ligger en liten fordypning, fovea centralis, som er stedet for det aller mest detaljerte synet. Her er netthinnen spesielt tynn, og lysstrålene treffer direkte på fotoreseptorene uten å passere andre lag.

Discus nervi optici (papillen)

Der synsnerven forlater øyet finner vi discus nervi optici, også kalt papillen eller den blinde flekk. Her er det ingen fotoreseptorer, og derfor registreres ikke lys som treffer dette området. Gjennom papillen går både nervefibrene som danner n. opticus og blodkarene til retina (a. og v. centralis retinae). Ved undersøkelse med oftalmoskop kan papillen vurderes direkte; hevelse kan tyde på økt intrakranielt trykk (papilleødem), mens en patologisk fordypning kan sees ved glaukom.

Kliniske perspektiver

Kunnskap om øyets anatomi er ikke bare viktig i teorien, men har direkte betydning for forståelsen av mange øyesykdommer og kliniske funn. Flere tilstander kan forklares ved å se nærmere på strukturene vi allerede har gjennomgått.

Orbita og øyemuskler
Traumer mot ansiktet kan føre til såkalte blow-out-frakturer, der en eller flere av orbitas vegger brister. Pasienten kan da få dobbeltsyn fordi øyet ikke kan bevege seg normalt, eller et inntrykt øye (enophthalmus) på grunn av tap av støtte fra orbitas vegg. Lammelser av hjernenervene som styrer øyemusklene kan gi karakteristiske feilstillinger av øyet. En skade på n. abducens gir tap av abduksjon, mens en skade på n. trochlearis gjør det vanskelig å se nedover i skrått blikk.

Fremre deler av øyet
Forstyrrelser i drenasjen av kammervann fra fremre kammer kan føre til økt intraokulært trykk, noe som er typisk ved glaukom (grønn stær). Ubehandlet kan dette gi irreversibel skade på synsnerven. Linsen kan rammes av katarakt (grå stær), en tilstand der linsen mister sin gjennomsiktighet og synet gradvis svekkes. Med alderen mister linsen også elastisiteten, noe som fører til presbyopi (alderslangsynthet).

Bakre deler av øyet
I retina kan små brister føre til at væske samler seg mellom pigmentepitelet og sanseretina, noe som gir netthinneavløsning (amotio retinae). Pasienten opplever dette som skygger eller en gardin som dekker deler av synsfeltet, og det er en øyeblikkelig øyelegeindikasjon. Macula lutea kan rammes av degenerative prosesser, spesielt hos eldre, noe som gir aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD) og tap av sentralsynet.

Synsnerven og papillen
Ved økt intrakranielt trykk kan man se papilleødem ved oftalmoskopi. Dette er et viktig klinisk tegn som kan tyde på alvorlige tilstander i hjernen, for eksempel blødning eller svulst. Ved glaukom derimot, ser man i stedet en økt ekskavering av papillen, som skyldes trykkatrofi av nervefibrene.